fagLIg INNspILL om å flykte fra «purken». Stemningen er opphetet. Etter noe nøling og intens diskusjon med Simon, velger de likevel å følge hans råd om å melde seg for politiet. «Tenk på konsekvensene», var omkvedet hos Simon når liknende temaer kom opp under diskusjoner med medlemmene. Gutta hørte på ham! Verken Sardar eller Ravi hadde tidligere hatt kontakt med politiet. Hendelsen sier noe om hvordan tillitsrelasjoner mellom medlemmene og personalet, som er bygget opp gjennom flere års kontakt i en godt drevet ungdomsklubb, kan spille en viktig rolle for unge i en kritisk og sårbar situasjon, der også muligheten for læring er særlig stort. Hva som skal til for å prosent av guttene Klubbenes voksne vandrerbakgrunn oppgir å ha er ikke opplagt. I dette tilfelle opparbeide slike tillitsrelasjoner ansatte involveres vært på fritidsklubb sist uke, spilte nok kontinuiteten i mens også 24 prosent av jentene i spørsmål om graviditet, forholdet til Simon en viktig med innvandrerbakgrunn sier rusproblemer, sorg i forbindelse rolle, i tillegg til hans evne til det samme. Dette bekrefter innrett og slett å få kontakt. med dødsfall, mobbing, trykket fra flere nyere under Jeg fikk mange historier om søkelser: jentene med inn ensomhet, selvskading, ungdom som har fått hjelp av vandrerbakgrunn har for lengst familieproblemer og liknende, Simon. I tillegg deltar flere av begynt å gå på fritidsklubb, de medlemmene ikke sjelden i i mange tilfeller også før også. samtaler med ham om temaer Likevel – og med et forbehold nærmeste familie trekkes inn. tilfeller er ikke bare egenskaper og kompetanse hos de voksne lederne på klubben av stor betydning i tillegg er også den uformelle og rammen som fritidsklubben selv setter for slik voksenkontakt svært viktig. Men her er det viktig å merke seg at ikke alle var inkludert i dette fellesskapet. Jenter fra de mer kjønnskonservative muslimske familiene var fraværende i 1998. De gikk rett og slett ikke på klubben. I følge brødrene var det fordi de hadde plikter hjemme, eller at det ikke ble ansett som passende. I en stor spørreundersøkelse blant samtlige ungdomsskoleelever i Oslo åtte år seinere finner vi derimot disse resultatene: 40 med inn som politikk, religion, teknologi, moral, kulturforskjeller, rasisme og liknende, og om hverdagens mer trivielle hendelser. Simon ble bedt om å delta i begravelsen når far til en av medlemmene døde. Dette er selvsagt ikke en opplagt rolle for klubbansatte, men sier likevel noe om hvilke muligheter en slik posisjon kan romme. Fra et nyere forskningsprosjekt der 12 klubber spredt over hele landet deltok, fikk vi mange eksempler som indikerer at det Simon representerer, ikke er enestående. Klubbenes voksne ansatte involveres i spørsmål om graviditet, rusproblemer, sorg i forbindelse med dødsfall, mobbing, ensomhet, selvskading, familieproblemer og liknende, i mange tilfeller også før nærmeste familie trekkes inn. Fra mine senere prosjekter, der jeg har fulgt klubbmedlemmer fra Rudenga over en 12 års periode og inn i «voksenverdenen», går det klart fram at klubben, også i ettertid, for ungdommene selv, framstår som en viktig oppvekstarena, som av flere gis æren for å ha forhindret en løpebane innen kriminalitet og «bråk». Disse uttalelsene fra gamle medlemmer er i overensstemmelse med hva som også refereres i Toril Skards bok fra så langt tilbake som i 1973 (Verksted for selvtillit, Gyldendal). I slike om disse jentene – kan vi si at nettopp denne sterke kollektive identiteten – som ofte oppleves av ungdom i forholdet til «sin klubb», uansett hvor i landet den befinner seg – kan sees som et oppsummerende uttrykk for kjernen i den kompetansen disse ungdommene har utvikla, nemlig evnen til å skape et overordnet fellesskap, som likevel rommer stor aksept og toleranse for forskjeller deltakerne i mellom. Kanskje er det dette som utgjør den nyttige og viktige leksa vi kan lære av disse unge ekspertene. Med denne kunnskapen, slik den kommer til uttrykk i helt konkret og dagligdags praksis – og med en godt drevet fritidsklubb som ramme – viser de faktisk vei for hvordan det er mulig å leve sammen i en etter hvert så globalisert verden. Med håp om at det fortsatt vil finnes mange fritidsklubber i Det nye Norge – og at de ikke legges ned når budsjettene skrumper! PS. 22 juli 2011 er ikke mange månedene siden. Fra kontakter blant ansatte får jeg vite at flere fritidsklubber har vært viktige arenaer for å snakke om og sørge over det som skjedde. Det overrasker ikke! 20 INKLuDERENDE VELFERD temahefte-24