fagLIg INNspILL
om å flykte fra «purken». Stemningen er opphetet.
Etter noe nøling og intens diskusjon med Simon,
velger de likevel å følge hans råd om å melde seg for
politiet. «Tenk på konsekvensene», var omkvedet
hos Simon når liknende temaer kom opp under
diskusjoner med medlemmene. Gutta hørte på ham!
Verken Sardar eller Ravi hadde tidligere hatt
kontakt med politiet. Hendelsen sier noe om hvordan
tillitsrelasjoner mellom medlemmene og personalet,
som er bygget opp gjennom flere års kontakt i en
godt drevet ungdomsklubb, kan spille en viktig rolle
for unge i en kritisk og sårbar situasjon, der også
muligheten for læring er særlig
stort. Hva som skal til for å
prosent av guttene
Klubbenes voksne
vandrerbakgrunn oppgir å ha
er ikke opplagt. I dette tilfelle
opparbeide slike tillitsrelasjoner
ansatte involveres vært på fritidsklubb sist uke,
spilte nok kontinuiteten i mens også 24 prosent av jentene
i spørsmål om graviditet,
forholdet til Simon en viktig med innvandrerbakgrunn sier
rusproblemer, sorg i forbindelse
rolle, i tillegg til hans evne til det samme. Dette bekrefter innrett
og slett å få kontakt. med dødsfall, mobbing, trykket fra flere nyere under
Jeg fikk mange historier om søkelser: jentene med inn
ensomhet, selvskading,
ungdom som har fått hjelp av vandrerbakgrunn har for lengst
familieproblemer og liknende,
Simon. I tillegg deltar flere av begynt å gå på fritidsklubb, de
medlemmene ikke sjelden i i mange tilfeller også før også.
samtaler med ham om temaer Likevel – og med et forbehold
nærmeste familie trekkes inn.
tilfeller er ikke bare egenskaper og kompetanse hos
de voksne lederne på klubben av stor betydning i
tillegg er også den uformelle og rammen som fritidsklubben
selv setter for slik voksenkontakt svært viktig.
Men her er det viktig å merke seg at ikke alle var
inkludert i dette fellesskapet. Jenter fra de mer
kjønnskonservative muslimske familiene var fraværende
i 1998. De gikk rett og slett ikke på klubben.
I følge brødrene var det fordi de hadde plikter
hjemme, eller at det ikke ble ansett som passende.
I en stor spørreundersøkelse blant samtlige ungdomsskoleelever
i Oslo åtte år seinere finner vi
derimot disse resultatene: 40
med inn
som politikk, religion, teknologi,
moral, kulturforskjeller, rasisme
og liknende, og om hverdagens mer trivielle hendelser.
Simon ble bedt om å delta i begravelsen når far til en
av medlemmene døde. Dette er selvsagt ikke en
opplagt rolle for klubbansatte, men sier likevel noe om
hvilke muligheter en slik posisjon kan romme.
Fra et nyere forskningsprosjekt der 12 klubber
spredt over hele landet deltok, fikk vi mange
eksempler som indikerer at det Simon representerer,
ikke er enestående. Klubbenes voksne ansatte
involveres i spørsmål om graviditet, rusproblemer,
sorg i forbindelse med dødsfall, mobbing, ensomhet,
selvskading, familieproblemer og liknende, i mange
tilfeller også før nærmeste familie trekkes inn.
Fra mine senere prosjekter, der jeg har fulgt
klubbmedlemmer fra Rudenga over en 12 års periode
og inn i «voksenverdenen», går det klart fram at
klubben, også i ettertid, for ungdommene selv,
framstår som en viktig oppvekstarena, som av flere
gis æren for å ha forhindret en løpebane innen
kriminalitet og «bråk». Disse uttalelsene fra gamle
medlemmer er i overensstemmelse med hva som også
refereres i Toril Skards bok fra så langt tilbake som i
1973 (Verksted for selvtillit, Gyldendal). I slike
om disse jentene – kan vi si at
nettopp denne sterke kollektive
identiteten – som ofte oppleves av ungdom i forholdet
til «sin klubb», uansett hvor i landet den befinner seg
– kan sees som et oppsummerende uttrykk for
kjernen i den kompetansen disse ungdommene har
utvikla, nemlig evnen til å skape et overordnet fellesskap,
som likevel rommer stor aksept og toleranse for
forskjeller deltakerne i mellom.
Kanskje er det dette som utgjør den nyttige og
viktige leksa vi kan lære av disse unge ekspertene.
Med denne kunnskapen, slik den kommer til uttrykk
i helt konkret og dagligdags praksis – og med en godt
drevet fritidsklubb som ramme – viser de faktisk vei
for hvordan det er mulig å leve sammen i en etter
hvert så globalisert verden.
Med håp om at det fortsatt vil finnes mange
fritidsklubber i Det nye Norge – og at de ikke legges
ned når budsjettene skrumper!
PS. 22 juli 2011 er ikke mange månedene siden. Fra
kontakter blant ansatte får jeg vite at flere fritidsklubber
har vært viktige arenaer for å snakke om og
sørge over det som skjedde. Det overrasker ikke!
20 INKLuDERENDE VELFERD
temahefte-24