Hva er en god voksen i barnevernet? Eller på
institusjon, i mitt tilfelle. Egentlig et ganske vanskelig
spørsmål å svare på, man bare vet det når man
møter dem. Men det jeg vet, er at de voksne jeg har
fått kontakt med, ikke har valgt det som en jobb,
men som en livsstil. Og har som regel personlig
erfaringer jeg kan kjenne meg igjen i. Det er viktig
for meg at de voksne jeg må forholde meg til, klarer å
dele like mye av seg selv som jeg deler av meg.
Husker første gang jeg så en av de voksne på
institusjonen jeg bodde på gråte. Jeg var nesten i
sjokk av å se at de også hadde følelser. Det fikk meg
til å senke den «veggen» jeg hadde kjempet så hardt
for å holde oppe. Så er det noe som er klart, er det at
man ikke må stenge av følelsene når man jobber med
mennesker, ikke alle i hvert fall.
Voksne er en stor del av det å føle seg trygg når
man flytter hjemmefra. At de voksne er stabile og
sikre i jobben de gjør, er viktig. Det handler ikke
alltid om hvor mange bøker man har lest, men om å
bruke hodet og sunn fornuft i forskjellige situasjoner.
Å ha voksne som bor sammen med ungdommene
over lengre tid er viktig for at man skal klare å bygge
et forhold til ungdommen. Jeg husker da jeg bodde
på akutt. Det var mye lettere å være drittunge når de
voksne kom og gikk hele dagen. Det var forvirrende,
og jeg følte meg som en jobb. Jeg merket med en
gang hvilke voksne som jobbet der fordi de syntes det
var spennende, og fordi de ville hjelpe. Det var
dessverre få av dem som ville hjelpe, følte jeg. Men
det var på akutt. De som vil hjelpe, velger gjerne
andre steder å jobbe for å få mer utbytte av jobben de
gjør. Det skjønner jeg godt. Men det som er trist, er
at det er på akutt vi trenger det mest, for da er alt
nytt, skremmende og uvirkelig. Å ha voksne rundt
seg som man føler er der for en, er ubeskrivelig viktig.
Fysisk makt har aldri hørt hjemme i forholdet med
barn og ungdom, med mindre det er ekstremt farlige
situasjoner. Og da mener jeg ekstremt. I de tilfellene jeg
har sett eller hørt om, har det aldri vært behov for fysisk
makt. Jeg mener, ingen foreldre jeg kjenner slenger
ungen sin i bakken fordi den har gjort noe galt. Da er
det i hvert fall ikke ungen det er noe galt med. Jeg kunne
ønske at noen av de voksne kunne stoppe opp og tenke
«ville jeg gjort dette med mitt eget barn?».
De som tar utdannelsen og skal jobbe i barnevernet,
får alt for liten erfaring med hvordan de skal jobbe. Vi,
som er ungdommer, burde reise rundt på skoler og
fortelle dem litt om hvordan det er å bo på institusjon,
hvordan de bør oppføre seg der og at de trenger mer
praksis. Alt for mange går løs på utdannelsen uten
egentlig å vite hva det innebærer å jobbe med barn og
ungdom, noe som innebærer feil reaksjoner hos vedkommende.
Som igjen går ut over oss ungdommer. Så
utdannelsen er viktig, hvis man først må ha en. Jeg
mener at man ikke alltid trenger en utdannelse. Der jeg
bodde, var det alt fra tidligere misbrukere og rørleggere
til sosionomer. Så det har ingenting å si hvilken bakgrunn
eller utdannelse man har,
så lenge man har et ønske om å
hjelpe barnet eller ungdommen.
Å finne denperfektevoksne
går ikke, for alle har sine feil og
mangler. Og faktisk har
fleste ungdommer jeg kjenner
fått mye større respekt for
voksne som har klart å vise at
de var slitne eller rørt av noe
den unge hadde gjort. De er
mennesker, og det er veldig
ofte lett å glemme. Derfor
trenger man å tilbringe nok tid
med de voksne til å se at de
faktisk er mennesker akkurat
som oss. Og ja, det er også et
godt poeng, noen ganger
glemmer faktisk også de
voksne at vi ungdommer også
bare er mennesker og ikke
monstre noen har plassert et
sted.
Men alt i alt så handler
det om å bruke hodet og
hjertet, gå ut fra egen
erfaring, uansett hvilken
erfaring det er, og klare å
sette seg inn i situasjonen,
vise forståelse og tillit. En
god voksen er en voksen
som vil hjelpe og som tør å
være seg selv. Det er egentlig
ikke så vanskelig.
Dette er det ikke bare
jeg som mener, men
mange andre ungdommer
som har sagt og sier.
MILjøARBEID
kine sørenes er tidligere
barnevernsbarn. Jobber nå
som barnevernsproff
i Forandringsfabrikken.
de
BarnevernsbarnaønskerhjelperemedulikbakgrunnStortingsmelding
nr 1: unge som lever i barnevernethar nå laget sin egen stortingsmelding, som hjelp forbarneministeren. Den gir svar på hvordan det godebarnevernet skal se ut.
Stortingsmeldingen er et forslag fra ca. 200barnevernsbarn i alderen 10-20 år. Målgruppa erpolitikere, administrasjoner og fagfolk i barnevernet.
Rådene som presenteres i stortingsmeldingen, er detstor enighet om blant ungdommene.
• Barnevernet må ha flere ansatte med ulik bakgrunnog som kjenner livet fra ulike sider
• Helst har de selv kjent på vanskeligheter ogutfordringer
• Flere ansatte må være trygge på å møte folk medulike tanker, tradisjoner og religioner
• De ansatte må ha lange turnuser, det vil si være på jobbflere døgn i strekk. Da får du mindre rusing og rømmingog bedre relasjoner mellom de unge og de voksne
19
temahefte-25