Hva er en god voksen i barnevernet? Eller på institusjon, i mitt tilfelle. Egentlig et ganske vanskelig spørsmål å svare på, man bare vet det når man møter dem. Men det jeg vet, er at de voksne jeg har fått kontakt med, ikke har valgt det som en jobb, men som en livsstil. Og har som regel personlig erfaringer jeg kan kjenne meg igjen i. Det er viktig for meg at de voksne jeg må forholde meg til, klarer å dele like mye av seg selv som jeg deler av meg. Husker første gang jeg så en av de voksne på institusjonen jeg bodde på gråte. Jeg var nesten i sjokk av å se at de også hadde følelser. Det fikk meg til å senke den «veggen» jeg hadde kjempet så hardt for å holde oppe. Så er det noe som er klart, er det at man ikke må stenge av følelsene når man jobber med mennesker, ikke alle i hvert fall. Voksne er en stor del av det å føle seg trygg når man flytter hjemmefra. At de voksne er stabile og sikre i jobben de gjør, er viktig. Det handler ikke alltid om hvor mange bøker man har lest, men om å bruke hodet og sunn fornuft i forskjellige situasjoner. Å ha voksne som bor sammen med ungdommene over lengre tid er viktig for at man skal klare å bygge et forhold til ungdommen. Jeg husker da jeg bodde på akutt. Det var mye lettere å være drittunge når de voksne kom og gikk hele dagen. Det var forvirrende, og jeg følte meg som en jobb. Jeg merket med en gang hvilke voksne som jobbet der fordi de syntes det var spennende, og fordi de ville hjelpe. Det var dessverre få av dem som ville hjelpe, følte jeg. Men det var på akutt. De som vil hjelpe, velger gjerne andre steder å jobbe for å få mer utbytte av jobben de gjør. Det skjønner jeg godt. Men det som er trist, er at det er på akutt vi trenger det mest, for da er alt nytt, skremmende og uvirkelig. Å ha voksne rundt seg som man føler er der for en, er ubeskrivelig viktig. Fysisk makt har aldri hørt hjemme i forholdet med barn og ungdom, med mindre det er ekstremt farlige situasjoner. Og da mener jeg ekstremt. I de tilfellene jeg har sett eller hørt om, har det aldri vært behov for fysisk makt. Jeg mener, ingen foreldre jeg kjenner slenger ungen sin i bakken fordi den har gjort noe galt. Da er det i hvert fall ikke ungen det er noe galt med. Jeg kunne ønske at noen av de voksne kunne stoppe opp og tenke «ville jeg gjort dette med mitt eget barn?». De som tar utdannelsen og skal jobbe i barnevernet, får alt for liten erfaring med hvordan de skal jobbe. Vi, som er ungdommer, burde reise rundt på skoler og fortelle dem litt om hvordan det er å bo på institusjon, hvordan de bør oppføre seg der og at de trenger mer praksis. Alt for mange går løs på utdannelsen uten egentlig å vite hva det innebærer å jobbe med barn og ungdom, noe som innebærer feil reaksjoner hos vedkommende. Som igjen går ut over oss ungdommer. Så utdannelsen er viktig, hvis man først må ha en. Jeg mener at man ikke alltid trenger en utdannelse. Der jeg bodde, var det alt fra tidligere misbrukere og rørleggere til sosionomer. Så det har ingenting å si hvilken bakgrunn eller utdannelse man har, så lenge man har et ønske om å hjelpe barnet eller ungdommen. Å finne denperfektevoksne går ikke, for alle har sine feil og mangler. Og faktisk har fleste ungdommer jeg kjenner fått mye større respekt for voksne som har klart å vise at de var slitne eller rørt av noe den unge hadde gjort. De er mennesker, og det er veldig ofte lett å glemme. Derfor trenger man å tilbringe nok tid med de voksne til å se at de faktisk er mennesker akkurat som oss. Og ja, det er også et godt poeng, noen ganger glemmer faktisk også de voksne at vi ungdommer også bare er mennesker og ikke monstre noen har plassert et sted. Men alt i alt så handler det om å bruke hodet og hjertet, gå ut fra egen erfaring, uansett hvilken erfaring det er, og klare å sette seg inn i situasjonen, vise forståelse og tillit. En god voksen er en voksen som vil hjelpe og som tør å være seg selv. Det er egentlig ikke så vanskelig. Dette er det ikke bare jeg som mener, men mange andre ungdommer som har sagt og sier. MILjøARBEID kine sørenes er tidligere barnevernsbarn. Jobber nå som barnevernsproff i Forandringsfabrikken. de BarnevernsbarnaønskerhjelperemedulikbakgrunnStortingsmelding nr 1: unge som lever i barnevernethar nå laget sin egen stortingsmelding, som hjelp forbarneministeren. Den gir svar på hvordan det godebarnevernet skal se ut. Stortingsmeldingen er et forslag fra ca. 200barnevernsbarn i alderen 10-20 år. Målgruppa erpolitikere, administrasjoner og fagfolk i barnevernet. Rådene som presenteres i stortingsmeldingen, er detstor enighet om blant ungdommene. • Barnevernet må ha flere ansatte med ulik bakgrunnog som kjenner livet fra ulike sider • Helst har de selv kjent på vanskeligheter ogutfordringer • Flere ansatte må være trygge på å møte folk medulike tanker, tradisjoner og religioner • De ansatte må ha lange turnuser, det vil si være på jobbflere døgn i strekk. Da får du mindre rusing og rømmingog bedre relasjoner mellom de unge og de voksne 19 temahefte-25