Kim-André Åsheim er samfunnsøkonom og rådgiver
i For velferdsstaten
INNSPILL
De fleste i Norge fikk med
seg studentprotestene
i Storbritannia mot
økningene i studieavgiftene.
Universiteter
ble okkupert, og gatene
var fylt av demonstranter.
Dette er bare én av mange protestbølger
som har oppstått i kjølvannet av
finanskrisa. Også i Canada har det
vært store studentdemonstrasjoner og
-streiker. Flere hundre tusen mennesker
fylte gatene. Det som utløste protestene,
var også der en økning av studieavgifta.
Dette er påminnelser om at
retten til gratis høyere utdanning ikke
er hogd i stein.
Velferdsstaten er en av den moderne
sivilisasjonens største bragder. Bare
tenk på konseptet: Et helt apparat som
har som hovedoppgave å sikre alle
innbyggere skole, helsetjenester og sikkerhetsnett
hvis livssituasjonen deres
blir snudd opp ned. Alle innbyggerne
bidrar etter evne gjennom en progressiv
beskatning, og alle har rett til å
stemme på de politikerne de mener
best forvalter velferdsstaten. Dette er
i alle fall prinsippene.
I praksis er det fortsatt for mange som
faller utenfor, og de blir stadig flere.
Over hele Europa rives velferdsstaten
ned i et tempo vi aldri har sett maken
til i historien. Kuttene i offentlig sektor
begrunnes med at man skulle få ned
statsgjelda raskt og dermed få økonomien
på fote igjen. Land etter land har
gjennomført kutt i lønn, pensjon, helse,
skole, i tillegg til en storstilt privatisering
og utsalg av offentlig eiendom.
Resultatet er forutsigbart nok at
krisa forverres ytterligere. Med lavere
lønninger og flere arbeidsledige vil vi
få lavere etterspørsel i økonomien.
Dermed får vi en nedadgående spiral
for hele økonomien. Dette er en av de
viktigste lærdommene fra den kjente
økonomen John Maynard Keynes,
som etter den store depresjonen utviklet
teorier om at staten bør øke sine utgifter
i dårlige tider.
Dilemmaet som tegnes opp er at mange
stater har høy gjeld og derfor ikke
kan føre en motkonjunkturpolitikk.
Den berømte mottakeren av «Sveriges
Riksbanks økonomipris til minne om
Alfred Nobel», Paul Krugman, har
blitt utfordret på dette, siden han har
tatt til orde for økninger i offentlige
budsjetter. Hvordan kan vi forsvare
å øke offentlige budsjetter og på den
måten overføre større gjeld til våre
etterkommere? Hans svar er at den
egentlige forbrytelsen mot framtidige
generasjoner er å etterlate en økonomisk
depresjon hvor det ikke finnes
jobber til dem.
Det er nettopp dette krisa i kapitalismen
handler om. Folk som mister levebrød
og framtidshåp. I Sverige er ungdomsledigheten
på 20 prosent. I Spania
er den på 50 prosent. Dette går i aller
høyeste grad også ut over dem som er
ferdige med studiene og skal ut i jobb.
I denne situasjonen brukes ufattelige
summer på først og fremst å redde banker
og investorer, framfor å sørge for at
økonomien igjen kommer seg på fote.
I Norge har NHO presset på for at stadig
større deler av den offentlige økonomien
skal underlegges markedet.
Med slagord som «Alle gode krefter»
og «Velferdsfella» argumenterer de
mot «en for stor offentlig sektor». Målet
er å sikre større markedsandeler for
deres medlemsbedrifter.
Da er det viktig å huske at ingen ting
tilsier at en mindre offentlig sektor er
bra for økonomien som helhet. Heller
tvert imot. En sterk offentlig sektor
fungerer som en motor i økonomien.
Det er ikke de landene med størst
offentlig sektor som har blitt hardest
rammet. Likevel brukes finanskrisa
som en unnskyldning for å redusere
offentlig sektor. Sjefen for den europeiske
sentralbanken, Mario Draghi,
har sagt rett ut at den europeiske velferdsstaten
er «gone». Det er fare for at
vi får se en sterkere offensiv fra krefter
som ønsker å rive ned velferdsstaten,
kutte i skattene, og innføre mer av det
såkalt «fleksible arbeidslivet».
’
’
I Norge kan vi risikere at det blir
bygd enda færre studentboliger, eller
at det strammes inn i budsjettene til
universiteter og høgskoler.
Kuttpolitikken går hardt ut over studentene
i form av økte studieavgifter
og større arbeidsledighet. I Norge kan
vi risikere at det blir bygd enda færre
studentboliger, eller at det strammes
inn i budsjettene til universiteter og
høgskoler.
Konsekvensene vil bli store. Når
studier i større grad avhenger av
foreldrenes lommebok, vil det oppstå
enda større sosiale skiller i utdanningen.
I tillegg til selve urettferdigheten,
vil dette også medføre at mange kloke
hoder aldri tar høyere utdanning.
I Storbritannia er de sosiale skillene
i høyere utdanning nå så store at
arbeiderklassevelgere ikke ønsker at
samfunnet skal prioritere høyere utdanning,
siden deres barn uansett ikke
kommer til å benytte seg av det.
Når velferdssystemet først rakner,
får det ofte en sjølforsterkende effekt.
Heldigvis fins det alternativer. Men de
kommer ikke gratis. Det er gjennom
organiserte fellesskap at velferdsstaten
er blitt bygd opp. Fagbevegelsen har
vært avgjørende, men også studenter
har en viktig rolle i kampen for mer
velferd og større fordeling.
Når studenter rundt om i verden
demonstrerer mot kutt, kjemper de
samtidig en kamp for økt sosial fordeling
og at flere skal inkluderes i samfunnet.
Du er velkommen på laget.
Behovet for at akkurat du engasjerer
deg, vil øke i årene framover.
temahefte-26