Kim-André Åsheim er samfunnsøkonom og rådgiver i For velferdsstaten INNSPILL De fleste i Norge fikk med seg studentprotestene i Storbritannia mot økningene i studieavgiftene. Universiteter ble okkupert, og gatene var fylt av demonstranter. Dette er bare én av mange protestbølger som har oppstått i kjølvannet av finanskrisa. Også i Canada har det vært store studentdemonstrasjoner og -streiker. Flere hundre tusen mennesker fylte gatene. Det som utløste protestene, var også der en økning av studieavgifta. Dette er påminnelser om at retten til gratis høyere utdanning ikke er hogd i stein. Velferdsstaten er en av den moderne sivilisasjonens største bragder. Bare tenk på konseptet: Et helt apparat som har som hovedoppgave å sikre alle innbyggere skole, helsetjenester og sikkerhetsnett hvis livssituasjonen deres blir snudd opp ned. Alle innbyggerne bidrar etter evne gjennom en progressiv beskatning, og alle har rett til å stemme på de politikerne de mener best forvalter velferdsstaten. Dette er i alle fall prinsippene. I praksis er det fortsatt for mange som faller utenfor, og de blir stadig flere. Over hele Europa rives velferdsstaten ned i et tempo vi aldri har sett maken til i historien. Kuttene i offentlig sektor begrunnes med at man skulle få ned statsgjelda raskt og dermed få økonomien på fote igjen. Land etter land har gjennomført kutt i lønn, pensjon, helse, skole, i tillegg til en storstilt privatisering og utsalg av offentlig eiendom. Resultatet er forutsigbart nok at krisa forverres ytterligere. Med lavere lønninger og flere arbeidsledige vil vi få lavere etterspørsel i økonomien. Dermed får vi en nedadgående spiral for hele økonomien. Dette er en av de viktigste lærdommene fra den kjente økonomen John Maynard Keynes, som etter den store depresjonen utviklet teorier om at staten bør øke sine utgifter i dårlige tider. Dilemmaet som tegnes opp er at mange stater har høy gjeld og derfor ikke kan føre en motkonjunkturpolitikk. Den berømte mottakeren av «Sveriges Riksbanks økonomipris til minne om Alfred Nobel», Paul Krugman, har blitt utfordret på dette, siden han har tatt til orde for økninger i offentlige budsjetter. Hvordan kan vi forsvare å øke offentlige budsjetter og på den måten overføre større gjeld til våre etterkommere? Hans svar er at den egentlige forbrytelsen mot framtidige generasjoner er å etterlate en økonomisk depresjon hvor det ikke finnes jobber til dem. Det er nettopp dette krisa i kapitalismen handler om. Folk som mister levebrød og framtidshåp. I Sverige er ungdomsledigheten på 20 prosent. I Spania er den på 50 prosent. Dette går i aller høyeste grad også ut over dem som er ferdige med studiene og skal ut i jobb. I denne situasjonen brukes ufattelige summer på først og fremst å redde banker og investorer, framfor å sørge for at økonomien igjen kommer seg på fote. I Norge har NHO presset på for at stadig større deler av den offentlige økonomien skal underlegges markedet. Med slagord som «Alle gode krefter» og «Velferdsfella» argumenterer de mot «en for stor offentlig sektor». Målet er å sikre større markedsandeler for deres medlemsbedrifter. Da er det viktig å huske at ingen ting tilsier at en mindre offentlig sektor er bra for økonomien som helhet. Heller tvert imot. En sterk offentlig sektor fungerer som en motor i økonomien. Det er ikke de landene med størst offentlig sektor som har blitt hardest rammet. Likevel brukes finanskrisa som en unnskyldning for å redusere offentlig sektor. Sjefen for den europeiske sentralbanken, Mario Draghi, har sagt rett ut at den europeiske velferdsstaten er «gone». Det er fare for at vi får se en sterkere offensiv fra krefter som ønsker å rive ned velferdsstaten, kutte i skattene, og innføre mer av det såkalt «fleksible arbeidslivet». ’ ’ I Norge kan vi risikere at det blir bygd enda færre studentboliger, eller at det strammes inn i budsjettene til universiteter og høgskoler. Kuttpolitikken går hardt ut over studentene i form av økte studieavgifter og større arbeidsledighet. I Norge kan vi risikere at det blir bygd enda færre studentboliger, eller at det strammes inn i budsjettene til universiteter og høgskoler. Konsekvensene vil bli store. Når studier i større grad avhenger av foreldrenes lommebok, vil det oppstå enda større sosiale skiller i utdanningen. I tillegg til selve urettferdigheten, vil dette også medføre at mange kloke hoder aldri tar høyere utdanning. I Storbritannia er de sosiale skillene i høyere utdanning nå så store at arbeiderklassevelgere ikke ønsker at samfunnet skal prioritere høyere utdanning, siden deres barn uansett ikke kommer til å benytte seg av det. Når velferdssystemet først rakner, får det ofte en sjølforsterkende effekt. Heldigvis fins det alternativer. Men de kommer ikke gratis. Det er gjennom organiserte fellesskap at velferdsstaten er blitt bygd opp. Fagbevegelsen har vært avgjørende, men også studenter har en viktig rolle i kampen for mer velferd og større fordeling. Når studenter rundt om i verden demonstrerer mot kutt, kjemper de samtidig en kamp for økt sosial fordeling og at flere skal inkluderes i samfunnet. Du er velkommen på laget. Behovet for at akkurat du engasjerer deg, vil øke i årene framover. temahefte-26