BraNNskaDer Børge konfronterer Solveig med fakta og sier: «Sånn ser statistikken ut når det gjelder brannskadde barn i Harstad. Jeg skal sørge for lokomotivet, så må dere sørge for å ha det på skinner.» Denne samtalen ble opptakten til et fast og varig samarbeid mellom helsestasjonen (førstelinjetjenesten) og sykehuset (andrelinjetjenesten) om det ulykkesforebyggende arbeidet i Harstad kommune. Via omveier ble Ytterstad oppmerksom på prosjektet Safe Community i regi av Verdens helseorganisasjon (WHO) som til da var et ukjent begrep her på berget. For å gjøre en lang historie kort, ble Harstad godkjent som Safe Community i 1994, som den første kommunen i Norge. Ordførerens støtte Det var Ytterstads og Rostøl Bakkens uttrettelige innsats med ulykkesforebygging som gjorde dette mulig. Med på laget var også flere andre engasjerte harstadværinger, og særlig var det viktig for initiativtakerne å få ordførerens og bystyrets helhjertede støtte. Deres arbeid oppfylte alle WHOkriteriene for å få status som Safe Community. Disse omfatter blant annet tverrfaglig samarbeid, evaluering, database og ivaretakelse av utsatte grupper. I dag har et tjuetalls norske kommuner slik status. Disse skal regodkjennes hvert femte år. Harstad er for tiden inne i en slik fase. Følgelig kan tospannet Rostøl Bakken/ Ytterstad ikke hvile på sine laurbær. – Vi må ikke slippe dette som tema. Vi må alltid være på hugget, fornye oss og være årvåkne på hva som er i tida, bemerker pådriver og helsesøster Bakken. Innvandrerbarn overrepresentert – Hva gjør Harstad så unik i denne sammenhengen? – Det unike er databasens dokumentasjonsmengde og friteksten. I dag er alle helseforetak pålagt å drive en minimumsregistrering, men ingen er i nærheten av Harstads database, sier Børge Ytterstad, og legger til: – Etter tre år er minimumsregistreringen nærmest en fiasko. – Det var jo ganske spesielt at andrelinjetjenesten (sykehuset) tok kontakt med førstelinjetjenesten (helsestasjonen) for å få til et slikt samarbeid, sier Solveig Rostøl Bakken. – Spesielle funn? – Våre nye landsmenn var overrepresentert i databasen for brannskadde barn, og vi stilte oss spørsmålet: Hvordan kunne vi nå disse? Det ble til at vi laget en brosjyre med korte tekster og gode illustrasjoner på ulike språk. Informasjonsmateriellet blir distribuert av vår helsesøster som jobber med flyktninger. Det fins rett nok brosjyremateriell fra sentralt hold, men Helsedirektoratets materiell hadde for mye tekst og var for vanskelig tilgjengelig, syntes vi. Vi skal huske på at mange innvandringsforeldre knapt nok kan lese sitt eget språk. – I tillegg til brosjyren har vi hatt en demonstrasjonsbolig der vi har vist hva som fins av utstyr. Denne boligen har vi akkurat nå sagt opp. Informasjonskampanjen om brannskader er rettet mot foreldre, barnehager og produsenter innenfor VAKTBIKKJA: – Vi fokuserer på alle typer ulykker, men er ekstra årvåkne når det gjelder forbrenningsskader, som hyppigst rammer barn i aldersgruppen null til fire år. Jeg har rollen som vaktbikkje i det forebyggende arbeidet, sier Solveig Rostøl Bakken. FOLKEHELSEARBEIDERE 29  temahefte-27