fagLIg INNsPILL Fortsetter vi med å rekruttere ansatte til omsorgssektoren nesten bare blant kvinner, og behandler arbeidskraften slik at den har 10–12 prosent sykefravær, mye deltid og tidlig uførepensjonering, vil enkle regnestykker vise at tre av fem jenter må velge omsorgsyrker hvert år i de neste femti årene. Dette er verken ønskelig eller mulig. Derfor blomstrer krisepåstandene. Men den såkalte omsorgskrisen skapes ikke av eldrebølgen. Krisen skapes av forestillingen om at ting ikke kan gjøres annerledes enn i dag. Tenkes det nytt, er en helt annen framtid mulig. Heller enn å dvele ved begrensningene ved dagens modell, må vi arbeide fram de store mulighetene som ligger ikke bare i å møte befolkningens behov, men også gjøre det på måter som bedrer samfunnet for alle. For det første, flere eldre betyr helt opplagt at mer ressurser må inn i omsorgsfeltet. Men heller enn bare å tenke økte skatter og flere ansatte, må vi spørre: Hvilke behov vil eldre ha? Hva slags løsninger ønsker vi i alderdommen? Hvem sitter med nøkkelen for å dekke behovene våre? Ensomhet og passivitet kan lett følge med aldring. Da framskyndes mange aldrings-og sykdomsprosesser, og hjelpebehovene blir store (og dyre). Om vi holder oss aktive i samkvem med andre, forlenges selvhjulpenhet og helse. God livskvalitet er det billigste. Men denne doble gevinsten kommer bare om omsorgssektoren åpner seg mot samfunnet og inviterer til samhandling med alle krefter som kan bidra i en samfunnsdugnad mot ensomhet, og for aktiv aldring for alle. For det andre, mulighetene til å bruke ny teknologi i omsorgssektoren må oppdages og utnyttes. Da vil vi se de store mulighetene som ligger i å øke den enkeltes evne til å mestre dagligdagse aktiviteter, til å gjøre omgivelsene tryggere, til å motta flere helsetjenester i egen bolig, og – ikke minst– til at de ansatte i sektoren kan arbeide på bedre måter. Og – enten vi liker det eller ikke – en omsorgssektor med mer bruk av moderne teknologi, blir nok også mer attraktiv som arbeidsplass for gutter. For det tredje, de aller fleste ønsker å bo hjemme så lenge som mulig. Men hvor godt de kan klare seg, bestemmes like mye av boligens utforming som av egen helse. Vi nordmenn er flinke til å endre boligen når vi får barn. I årene som kommer må vi bli like gode til å tilpasse boligen til livets siste fase. Boligmassen må bygges om slik at den passer bedre til en befolkning med flere eldre og funksjonshemmede. Sammen med velferdsteknologi og hjelpe-og helsetjenester levert hjemme, kan flere bo bedre, tryggere og lenger der de mest ønsker å være. Og som en ekstra bonus kan behovet for nybygging av dyre sykehjemsplasser dempes. For det fjerde, det er et paradoks at samtidig som omsorgssektoren er stor og skal vokse, er innsatsen på forskning og utvikling mikroskopisk. Heller enn å tro at dagens modell er den endelige og rette måten å gjøre tingene på, er det klokere å anta at omsorgssektoren, akkurat som all annen virksomhet, kan utvikle nye og bedre tjenester utført på både bedre og billigere måter. Mange av morgendagens omsorgsløsninger kjenner vi ennå ikke. Vi finner dem heller ikke uten at innsats settes inn på utforsking, oppdaging og utprøving av nye løsninger. Men skal dette være gode løsninger, kreves det systematisk involvering av ansatte, pårørende og brukere i alt utviklingsarbeid. Ofte snakkes det om eldrebølge og omsorgssektoren som en belastning på økonomien. Ikke bare er dette umoralsk overfor dem som gjennom lange arbeidsliv har bygget velferdssamfunnet. Det er også feil. Økt bruk av velferdsteknologi og klok ombygging av boligene, skaper etterspørsel mot næringslivet. Bedrifter må se de kommersielle mulighetene i å utvikle produkter og løsninger som flere og mer kjøpekraftige eldre vil ønske. Folk eldes i alle land. Næringslivet må se eksportmulighetene. Forutsetningene for suksess er gode: Verden ser opp til den nordiske velferdsmodellen. Norge har sterke kunnskapsmiljøer innenfor teknologi og bolig. De må utforske omsorgsektorens behov, og kommunene må bruke sin makt til å drive frem leveranser av gode kvalitetsprodukter. All erfaring så langt viser at markedet kan spille en mye bedre rolle som underleverandør til offentlige tjenester, enn ved å overta ansvaret for tjenestene. Konkurranseutsetting gir ikke nyskapende tjenester, bare et jag etter å levere gamle løsninger på en billigere måte. Kriser oppstår når vi prøver å løse nye problemer med gamle virkemidler, når tilvante forestillinger oppfattes som de eneste sanne. Klarer Norge, i et samarbeid mellom politikere og nytenkende krefter i fagbevegelsen, i det sivile samfunnet og i næringslivet å utnytte de store mulighetene som ligger foran oss, kan vi ta eldrebølgen heller enn å frykte den! kåre Hagen er direktør i nova – norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring. Han ledet det regjeringsoppnevnte utvalget som leverte rapporten «innovasjon i omsorg» i 2011. VELFERDSTEKNOLOGI 23  temahefte-30