MANGFOLD I KIRKA 8 KINO Når folk kommer for å se til graven til sine kjære på Brandval kirkegård ved Kongsvinger, treffer de som regel ikke på presten. Nei, de møter Terje Moe. Tidligere skogarbeider og sagbruksarbeider, nå kirketjener og kirkegårdsarbeider. Han er der alltid. Om sommeren sitter han stort sett på gressklipperen et sted ute på kirkegården; om vinteren er han enten inne på verkstedet eller ute og gjør klar en ny grav. Hvis han ikke sitter og drikker kaffe med noen i menigheten som trenger en å snakke med, da. – Jeg er jo en slags vaktmester. Jeg snekrer litt og maler litt og graver ned noen folk, sier Terje Moe. – Om søndagene står jeg oppe ved orgelet og styrer lyden, men du ser meg aldri nede i kirka. Der føler jeg meg ikke så hjemme. Er der folk er Han er ikke spesielt gudfryktig, Kirkegårdsarbeideren på Brandval. Men han har sin stolthet i at kirkegården ser fin ut. Og han treffer menigheten oftere enn presten gjør. – Her om dagen klaget presten over at det var så få kom til gudstjeneste. Da foreslo jeg at hun kunne komme og være sammen med meg en dag på kirkegården. Da får du virkelig pratet med folk, sa jeg. En fin sommerdag kan det være femti mennesker innom her. Mange av dem som kommer, trenger noen å prate med. Det kan være ensomme enker eller yngre folk som har mistet noen av sine nærmeste i sykdom og ulykker. Alle som kommer til kirkegården er der fordi de savner noen. Terje Moe er ikke en sånn som går bort til folk når de står ved gravene og spør hvordan det går. Men kommer de til ham, har han alltid tid til å slå av en prat. Som født og oppvokst på Brandval kjenner han nesten alle som er innom her, og han vet om de er interessert i å snakke om årets avling, om jakt eller abborfiske. – Det kan jo være vel så viktig, det, å snakke om andre ting enn sorg. Men noen ganger får jeg hele historien, om sykdom, død og alt. Og det er greit det også. Jeg trenger jo ikke å si så mye. Det viktigste er å lytte, så får den andre ta seg av pratinga, sier Moe. Kirkegårdsarbeideren er hverken prest eller psykolog, men kan spille en stor rolle for folk i sorg. På Brandval har Terje Moe varm kaffe, åpent sinn og tid til å lytte. Tekst: INGVILL BRyN RAMBøL Foto: ESTEN BORGOS GAMMeL KIRKe: Brandval kirke er en nygotisk tre- kirke fra 1651. – Når jeg ringer med klokkene svaier hele tårnet her, forteller Terje Moe. I sorgens tjeneste 8 KINO Når folk kommer for å se til graven til sine kjære på Brandval kirkegård ved Kongsvinger, treffer de som regel ikke på presten. Nei, de møter Terje Moe. Tidligere skogarbeider og sagbruksarbeider, nå kirketjener og kirkegårdsarbeider. Han er der alltid. Om sommeren sitter han stort sett på gressklipperen et sted ute på kirkegården; om vinteren er han enten inne på verkstedet eller ute og gjør klar en ny grav. Hvis han ikke sitter og drikker kaffe med noen i menigheten som trenger en å snakke med, da. – Jeg er jo en slags vaktmester. Jeg snekrer litt og maler litt og graver ned noen folk, sier Terje Moe. – Om søndagene står jeg oppe ved orgelet og styrer lyden, men du ser meg aldri nede i kirka. Der føler jeg meg ikke så hjemme. Er der folk er Han er ikke spesielt gudfryktig, Kirkegårdsarbeideren på Brandval. Men han har sin stolthet i at kirkegården ser fin ut. Og han treffer menigheten oftere enn presten gjør. – Her om dagen klaget presten over at det var så få kom til gudstjeneste. Da foreslo jeg at hun kunne komme og være sammen med meg en dag på kirkegården. Da får du virkelig pratet med folk, sa jeg. En fin sommerdag kan det være femti mennesker innom her. Mange av dem som kommer, trenger noen å prate med. Det kan være ensomme enker eller yngre folk som har mistet noen av sine nærmeste i sykdom og ulykker. Alle som kommer til kirkegården er der fordi de savner noen. Terje Moe er ikke en sånn som går bort til folk når de står ved gravene og spør hvordan det går. Men kommer de til ham, har han alltid tid til å slå av en prat. Som født og oppvokst på Brandval kjenner han nesten alle som er innom her, og han vet om de er interessert i å snakke om årets avling, om jakt eller abborfiske. – Det kan jo være vel så viktig, det, å snakke om andre ting enn sorg. Men noen ganger får jeg hele historien, om sykdom, død og alt. Og det er greit det også. Jeg trenger jo ikke å si så mye. Det viktigste er å lytte, så får den andre ta seg av pratinga, sier Moe. Kirkegårdsarbeideren er hverken prest eller psykolog, men kan spille en stor rolle for folk i sorg. På Brandval har Terje Moe varm kaffe, åpent sinn og tid til å lytte. Tekst: INGVILL BRyN RAMBøL Foto: ESTEN BORGOS GAMMeL KIRKe: Brandval kirke er en nygotisk tre- kirke fra 1651. – Når jeg ringer med klokkene svaier hele tårnet her, forteller Terje Moe. I sorgens tjeneste  temahefte-33