MANGFOLD I KIRKA 9 KIrKegÅrDsArbeIDereN < – Å møte folk i sorg med respekt og empati er en veldig viktig del av jobben som kirkegårdsarbeider, sier Berit Moss. Hun er leder av Faggruppe Kirke og gravferd i Fagforbundet. Til daglig er hun avdelingsleder i Rana kirkelige fellesråd og har jobbet mange år som daglig leder i en menighet. I sitt arbeid har hun lagt mye vekt på det å møte folk i sorg på en god og riktig måte. Lange, tunge samtaler – Ofte er det andre ansatte enn presten som tar imot folk første gang de henvender seg til kirken. Jeg har selv opplevd å få vanskelige telefoner inn på kontoret når presten ikke har vært til stede. Når personen i den andre enden er desperat av sorg eller truer med selvmord, må du klare å holde fast i vedkommende lenge nok til å skaffe profesjonell hjelp. En slik samtale kan ta tid. Det er krevende mens det står på, og det er noen slike samtaler jeg bærer med meg senere, forteller hun. For kirkelig ansatte som ikke har prestens kompetanse og erfaring når det gjelder sjelesorg, er det viktig å sette grenser for hva en selv kan bidra med, mener Moss. – Vi kan ikke være verken prest eller psykolog, men vi kan lytte til folk og hjelpe dem videre. Vi kan spørre dem om de ønsker en samtale med presten eller om de trenger hjelp til å komme i kontakt med helsepersonell. Kaffe og tårer Terje Moe ser ikke på seg selv som noen sjelesørger. Egentlig har han ikke tenkt så mye på den delen av jobben før Fagbladet tok kontakt og ville snakke om det. – Men jeg har nok fylt en rolle for noen. Jeg hadde kontakt med en dame som hadde mista både sønnen og mannen sin. Hun var her en eller to ganger i uka i et par år, og hun gråt hver eneste gang. Så vi tok en kopp kaffe og prata litt. Det var nok viktig for henne, siden hun kom igjen og igjen. Også var det en kar borte på Roverud, som kom innom nesten hver dag mens jeg hadde matpause og satt her sammen med meg og prata. Slik holdt vi et par år, men så døde han. Da var det en kamerat jeg måtte grave hull til. I slike tilfeller kan det være tungt å være kirkegårdsarbeider, innrømmer Moe. Eller når han står midt i store tragedier eller ulykker som rammer hardt i ei lita bygd der han kjenner alle. Da kan det være tøft å være den som er til stede og tar seg av alt det praktiske og treffer menneskene som er i sorg. – Da har vi ingen form for backup, vi som er kirkegårdsarbeidere. Vi må bare være her, og vi er ofte alene. Og det er ikke alt jeg kan prate med kona om heller, for jeg får jo vite ting som ikke bør komme ut. Enkelte ganger kunne det nok vært greit med en form for debriefing eller noen å prate med sjøl, ja. Da jeg jobba i brannvesenet for noen år sida hadde vi TReFFeR MeNNesKeR: Terje Moe er ofte i verkstedet eller ute mellom gravene. Det er der han treffer folk. KIrKegÅrDsArbeIDereN < – Å møte folk i sorg med respekt og empati er en veldig viktig del av jobben som kirkegårdsarbeider, sier Berit Moss. Hun er leder av Faggruppe Kirke og gravferd i Fagforbundet. Til daglig er hun avdelingsleder i Rana kirkelige fellesråd og har jobbet mange år som daglig leder i en menighet. I sitt arbeid har hun lagt mye vekt på det å møte folk i sorg på en god og riktig måte. Lange, tunge samtaler – Ofte er det andre ansatte enn presten som tar imot folk første gang de henvender seg til kirken. Jeg har selv opplevd å få vanskelige telefoner inn på kontoret når presten ikke har vært til stede. Når personen i den andre enden er desperat av sorg eller truer med selvmord, må du klare å holde fast i vedkommende lenge nok til å skaffe profesjonell hjelp. En slik samtale kan ta tid. Det er krevende mens det står på, og det er noen slike samtaler jeg bærer med meg senere, forteller hun. For kirkelig ansatte som ikke har prestens kompetanse og erfaring når det gjelder sjelesorg, er det viktig å sette grenser for hva en selv kan bidra med, mener Moss. – Vi kan ikke være verken prest eller psykolog, men vi kan lytte til folk og hjelpe dem videre. Vi kan spørre dem om de ønsker en samtale med presten eller om de trenger hjelp til å komme i kontakt med helsepersonell. Kaffe og tårer Terje Moe ser ikke på seg selv som noen sjelesørger. Egentlig har han ikke tenkt så mye på den delen av jobben før Fagbladet tok kontakt og ville snakke om det. – Men jeg har nok fylt en rolle for noen. Jeg hadde kontakt med en dame som hadde mista både sønnen og mannen sin. Hun var her en eller to ganger i uka i et par år, og hun gråt hver eneste gang. Så vi tok en kopp kaffe og prata litt. Det var nok viktig for henne, siden hun kom igjen og igjen. Også var det en kar borte på Roverud, som kom innom nesten hver dag mens jeg hadde matpause og satt her sammen med meg og prata. Slik holdt vi et par år, men så døde han. Da var det en kamerat jeg måtte grave hull til. I slike tilfeller kan det være tungt å være kirkegårdsarbeider, innrømmer Moe. Eller når han står midt i store tragedier eller ulykker som rammer hardt i ei lita bygd der han kjenner alle. Da kan det være tøft å være den som er til stede og tar seg av alt det praktiske og treffer menneskene som er i sorg. – Da har vi ingen form for backup, vi som er kirkegårdsarbeidere. Vi må bare være her, og vi er ofte alene. Og det er ikke alt jeg kan prate med kona om heller, for jeg får jo vite ting som ikke bør komme ut. Enkelte ganger kunne det nok vært greit med en form for debriefing eller noen å prate med sjøl, ja. Da jeg jobba i brannvesenet for noen år sida hadde vi TReFFeR MeNNesKeR: Terje Moe er ofte i verkstedet eller ute mellom gravene. Det er der han treffer folk.  temahefte-33