FAgLIg INNspILL Andreas Hompland er sosiolog og journalist. Han var med medlem av det regjeringsoppnevnte stålsett-utvalget som utredet statens tros- og livssynspolitikk. Og du skal ikkje grava særlig djupt i oss norskingar, heller ikkje i dei mest fritenkarske mellom oss, før du finn ein sekulær lutheranar i tankar, ord og gjerningar. Den norske velferdskyrkja Etter endringar og omstokkingar i Grunnlova har vi ikkje lenger ei statskyrkje. Den konfesjonelle staten frå reformasjonen og eineveldet, som blei ført vidare i 1814, er bytta ut med ei verdslig statsforståing. Dette er ei stadfesting av den vestlige tradisjonen der den politiske sfæren skal vera sekulær, i motsetning til den sivile og private. Folk har livssyn; det har ikkje staten. Staten bygger på verdiar, men er livssynsnøytral. Men tradisjonen spelar med. Derfor heiter det i første ledd av Grunnlovas paragraf 2: «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv.» Det er ei nøye uttenkt formulering med stort tolkingsrom. Noen les den som ei historisk og deskriptiv konstatering av kvar nasjonens verdiar har si rot, mens andre kallar det ein kristen formålsparagraf for landet. Det har gått mange hus forbi at det ikkje dreier seg om kristenhumanistisk med bindestrek, men som to ord, slik at det kan oppfattast som to ulike tradisjonar. Det er også ugreitt at det står «vor» og ikkje «den», for det stadfestar eit skille mellom «oss» og «dei», mellom våre verdiar og dei andre sine verdiar. Det er forsøkt balansert med ei konkretisering i det andre leddet av paragraf 2: «Denne Grundlov skal sikre Demokratiet, Retsstaten og Menneskerettighederne.» Dersom ein tar dette på alvor og går inn i konsekvensar for organisering, like rettar og likestilling i ulike menigheter og i storsamfunnet, er slett ikkje alle samde. Harald Rex insisterte på at paragraf 4 i Grunnlova skal lyda slik: «Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisklutherske Religion.» Men elles er alle vaksne innbyggarar i Riket fri til å tru det dei vil, tilhøyra den religion dei vil, eller la det vera. Den norske kyrkja (Dnk) er på veg til å bli eit trudomssamfunn på line med andre trusog livssynssamfunn. Med indre sjølstyre, men likevel i ein spesiell posisjon, slik det er bestemt i Grunnlovas paragraf 16: «Den norske Kirke, en evangeliskluthersk Kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov. Alle Trosog Livssynssamfund skulle understøttes paa lige Linje.» Andre trusog livssynssamfunn skal altså finansierast med same medlemstakst som Dnk, men som «Norges Folkekirke» har den reviderte stats kyrkja likevel ei klar særstilling. Det er Stortinget som skal vedta kyrkjelova, og dei kyrkjelige vala skal haldast same dag og same stad som ordinære, politiske val. Alle er like, men Den norske kyrkja er likare enn andre. Ho er privilegert som majoritetskyrkje fordi ho er størst, har levd lengst i landet, har så mange offentlige oppgaver, så mange hus og «dekningsplikt» over heile landet. Både Den norske kyrkja, kyrkjemedlemmene og sentral og lokal forvaltning slit med å tilpassa seg det nye hopehavet. Kva betyr det i praksis at alle trusog livssynsamfunn skal behandlast på same måte? Kan kvantitet og tradisjon trumfa likebehandling? Kordan skal dei kyrkjelig tilsette organiserast, og skal dei vera underlagt religiøst begrunna unntak frå arbeidsmiljølova? Kor lang armlengdes avstand skal det vera mellom kommunal og kyrkjelig forvaltning? For sjølv om banda er blitt lausare mellom stat og kyrkje, er den sjølvstyrte folkekyrkja heilt avhengig av statlige og kommunale midlar. Som Helga Byfuglien, den fremste mellom biskopane, så pregnant har formulert det: «Kirken forblir en kommuneog statsbudsjettkirke.» Politisk har presteskapet og den kyrkjelige eliten dei siste tiåra tatt eit steg mot venstre i saker som gjeld internasjonal solidaritet, asylpolitikk, økonomisk utjamning, miljøvern og klima. Men i verdispørsmål som har med kjønn og seksuell legning å gjera, er den indre spenninga stor mellom bibelske tradisjonalistar og dei som driv grundige teologiske øvelsar for å koma i takt med tidsånden og allmenne menneskerettar. Lunkne og kyrkjeframande medlemmer av DnK, og dei er det som kjent svært mange av, meiner stadig at den åndelige breidda hadde vore større dersom staten fekk rå meir og garantera mangfaldet. Den første bispeutnemninga etter den kyrkjelige nyordninga var eit døme på dei underliggande og interne spenningane. Det lokale fleirtalet av menighetene i Agder og Telemark ville ha prosten i Mandal, mens det store fleirtalet av bispane ville ha 14  temahefte-33