ellen ovenstad er rådgiver
i fagforbundets seksjon
kirke, kultur og oppvekst.
Det trengs
bare én
voksen som bryr seg.
den ene som bryr seg
Utekontakter og klubbarbeidere kan være de
viktigste personene i livet til ungdom som har det
vanskelig og som mangler støtte fra familien. Vi må
forstå verdien av arbeidet denne yrkesgruppa gjør og
utnytte deres erfaring og kompetanse på en bedre måte.
Forskning viser at ungdom i Norge stort sett er
veltilpassede og harmoniske. De er opptatt av skole
og utdanning, og har foreldrene sine som forbilder
og kompiser. De ruser seg mindre enn før, og er
opptatt av trening og kosthold. Ren idyll, eller et
falskt glansbilde? Sikkert begge deler, men det er
fremdeles er en del unge som opplever at alt slett ikke
er «perfekt». De finner seg ikke til rette i skolen, og
har ikke den støtten hjemme som de trenger.
Mange ungdommer har svært få positive voksenkontakter.
Det er her utekontakter og klubbarbeidere
kommer inn. De har ulike arbeidsoppgaver, men
noen viktige fellestrekk. For mange ungdommer vil
disse yrkesgruppene representere en viktig trygghet
i hverdagen, noen som har tid til å lytte og som kan
gi gode råd. Kort sagt, slikt som en mor eller far
skulle gjort, eller en tante eller bestefar. Være til
stede, forstå det som er vanskelig og forsterke det
som er bra. For andre betyr de mye mer: En siste
mulighet til å gjøre noe med egen situasjon.
Verken utekontakter eller klubbarbeidere har
noen maktposisjon overfor ungdommene. De må
bygge opp tillit, og gjøre seg fortjent til den tilliten de
får. Ved det første møtet har de ingen journal som
forteller hva slags problemer ungdommen sliter med,
de møter dem med blanke ark og et åpent sinn. De må
stole på sin egen magefølelse, på at de er i stand til å se
hvilken sinnsstemning den unge jenta eller gutten er i.
Aggressiv? Rusa? Suicidal? Glad, eller likegyldig? På
gata og i klubben må de stole på sin egen evne til å
møte nye og uventede situasjoner på en konstruktiv og
konfliktdempende måte.
De må tåle å stå i spennet mellom lojaliteten til de
unge, og de forventningene samfunnet har til jobben
de skal gjøre, og rollen de har. En miljøarbeider
jobber både på individuelt nivå og på systemnivå.
Konkrete problemer skal løses i samarbeid med den
det gjelder og eventuelt andre ressurspersoner. Det
skal jobbes langsiktig for å skape godt miljø, og
miljøarbeideren skal bidra på flere av samfunnets
satsningsområder, for eksempel psykisk helse, rus,
trafikksikkerhet og mobbing.
Dette er en ubyråkratisk arbeidsform. De fleste
utfordringer blir løst der og da, basert på dialog og
tidligere erfaring. Dette forutsetter et varmt hjerte
og et klart hode. Utgangspunktet er at du i en
vanskelig situasjon ønsker å hjelpe, og vet hva som
hjelper. Det er viktig å vite hva du selv kan gjøre, og
hvor en annen instans må overta.
En viktig oppgave for dem som møter de mest utsatte
ungdommene er å få dem til å se hvilke ressurser de selv
har, og bidra til å styrke disse. Dette gjøres på ulike
måter, blant annet gjennom å introdusere de unge til
ulike fritidsaktiviteter eller å skaffe sommerjobb eller en
meningsfull aktivitet på dagtid. Å mestre på ett område
gir ringvirkninger til andre områder. For mange er det
å finne en hobby å leve seg inn i viktig for å mestre en
tøff hverdag. Det er dessuten viktig å ha noen å gjøre
ting sammen med. Klubbarbeidere blir ofte flinke til å
se hvem som kan passe til å gjøre noe sammen; hvem
som har et vennepotensial.
Folk som jobber med ungdom på denne måten har en
allsidig bakgrunn. I noen kommuner er det krav om
høyskoleutdanning innenfor kultur-eller sosialfag, men
det er ikke hovedregelen. De ansatte er derfor en like
blandet gruppe som ungdommene de møter. Noen er
nesten født til en slik jobb; de stortrives når det er litt
kaotisk, og ser systemet i «galskapen». De klarer å gi
den enkelte følelsen av å være verdifull, og har et
naturtalent for å skape et godt miljø rundt seg.
Blir denne egenskapen/kompetansen tilstrekkelig
verdsatt i det offentlige? Det burde vært en ordning med
«blå resept» på sånne mennesker, men mange opplever
en helt annen virkelighet. Som arbeidstakere er disse en
utsatt gruppe. Det blir stadig satt spørsmålstegn ved
legitimiteten av denne arbeidsformen. Det er vanskelig
å måle effekter, og det er vanskelig å argumentere for
noe vi ikke helt kjenner nytten av. I trange kommunebudsjetter
blir lovpålagte oppgaver prioritert framfor de
mer udefinerte og vanskelig målbare.
Unicef har en kampanje gående som heter «Den
ene», og som skal få enkeltpersoner til å bry seg når vi
ser barn som ikke har det så bra. Det trengs bare én
voksen som bryr seg. Fritidsledere nevnes som en av
flere grupper som kan være denne ene. Ved å gjøre
små tiltak på et tidlig stadium kan vi også forhindre
problemer senere. Dette kan ikke tallfestes eller dokumenteres
på vanlig måte, men er en erkjennelse som
8
temahefte-37