ellen ovenstad er rådgiver i fagforbundets seksjon kirke, kultur og oppvekst. Det trengs bare én voksen som bryr seg. den ene som bryr seg Utekontakter og klubbarbeidere kan være de viktigste personene i livet til ungdom som har det vanskelig og som mangler støtte fra familien. Vi må forstå verdien av arbeidet denne yrkesgruppa gjør og utnytte deres erfaring og kompetanse på en bedre måte. Forskning viser at ungdom i Norge stort sett er veltilpassede og harmoniske. De er opptatt av skole og utdanning, og har foreldrene sine som forbilder og kompiser. De ruser seg mindre enn før, og er opptatt av trening og kosthold. Ren idyll, eller et falskt glansbilde? Sikkert begge deler, men det er fremdeles er en del unge som opplever at alt slett ikke er «perfekt». De finner seg ikke til rette i skolen, og har ikke den støtten hjemme som de trenger. Mange ungdommer har svært få positive voksenkontakter. Det er her utekontakter og klubbarbeidere kommer inn. De har ulike arbeidsoppgaver, men noen viktige fellestrekk. For mange ungdommer vil disse yrkesgruppene representere en viktig trygghet i hverdagen, noen som har tid til å lytte og som kan gi gode råd. Kort sagt, slikt som en mor eller far skulle gjort, eller en tante eller bestefar. Være til stede, forstå det som er vanskelig og forsterke det som er bra. For andre betyr de mye mer: En siste mulighet til å gjøre noe med egen situasjon. Verken utekontakter eller klubbarbeidere har noen maktposisjon overfor ungdommene. De må bygge opp tillit, og gjøre seg fortjent til den tilliten de får. Ved det første møtet har de ingen journal som forteller hva slags problemer ungdommen sliter med, de møter dem med blanke ark og et åpent sinn. De må stole på sin egen magefølelse, på at de er i stand til å se hvilken sinnsstemning den unge jenta eller gutten er i. Aggressiv? Rusa? Suicidal? Glad, eller likegyldig? På gata og i klubben må de stole på sin egen evne til å møte nye og uventede situasjoner på en konstruktiv og konfliktdempende måte. De må tåle å stå i spennet mellom lojaliteten til de unge, og de forventningene samfunnet har til jobben de skal gjøre, og rollen de har. En miljøarbeider jobber både på individuelt nivå og på systemnivå. Konkrete problemer skal løses i samarbeid med den det gjelder og eventuelt andre ressurspersoner. Det skal jobbes langsiktig for å skape godt miljø, og miljøarbeideren skal bidra på flere av samfunnets satsningsområder, for eksempel psykisk helse, rus, trafikksikkerhet og mobbing. Dette er en ubyråkratisk arbeidsform. De fleste utfordringer blir løst der og da, basert på dialog og tidligere erfaring. Dette forutsetter et varmt hjerte og et klart hode. Utgangspunktet er at du i en vanskelig situasjon ønsker å hjelpe, og vet hva som hjelper. Det er viktig å vite hva du selv kan gjøre, og hvor en annen instans må overta. En viktig oppgave for dem som møter de mest utsatte ungdommene er å få dem til å se hvilke ressurser de selv har, og bidra til å styrke disse. Dette gjøres på ulike måter, blant annet gjennom å introdusere de unge til ulike fritidsaktiviteter eller å skaffe sommerjobb eller en meningsfull aktivitet på dagtid. Å mestre på ett område gir ringvirkninger til andre områder. For mange er det å finne en hobby å leve seg inn i viktig for å mestre en tøff hverdag. Det er dessuten viktig å ha noen å gjøre ting sammen med. Klubbarbeidere blir ofte flinke til å se hvem som kan passe til å gjøre noe sammen; hvem som har et vennepotensial. Folk som jobber med ungdom på denne måten har en allsidig bakgrunn. I noen kommuner er det krav om høyskoleutdanning innenfor kultur-eller sosialfag, men det er ikke hovedregelen. De ansatte er derfor en like blandet gruppe som ungdommene de møter. Noen er nesten født til en slik jobb; de stortrives når det er litt kaotisk, og ser systemet i «galskapen». De klarer å gi den enkelte følelsen av å være verdifull, og har et naturtalent for å skape et godt miljø rundt seg. Blir denne egenskapen/kompetansen tilstrekkelig verdsatt i det offentlige? Det burde vært en ordning med «blå resept» på sånne mennesker, men mange opplever en helt annen virkelighet. Som arbeidstakere er disse en utsatt gruppe. Det blir stadig satt spørsmålstegn ved legitimiteten av denne arbeidsformen. Det er vanskelig å måle effekter, og det er vanskelig å argumentere for noe vi ikke helt kjenner nytten av. I trange kommunebudsjetter blir lovpålagte oppgaver prioritert framfor de mer udefinerte og vanskelig målbare. Unicef har en kampanje gående som heter «Den ene», og som skal få enkeltpersoner til å bry seg når vi ser barn som ikke har det så bra. Det trengs bare én voksen som bryr seg. Fritidsledere nevnes som en av flere grupper som kan være denne ene. Ved å gjøre små tiltak på et tidlig stadium kan vi også forhindre problemer senere. Dette kan ikke tallfestes eller dokumenteres på vanlig måte, men er en erkjennelse som 8  temahefte-37