HOveDgårDeN UNgDOmsskOLe På biblioteket er det Anne Kristi Jønland som styrer. Hun opplever at elevene ikke bare kommer for å låne bøker eller gjøre lekser, mange vil rett og slett slå av en prat. Jønland var lærer før hun ble bibliotekar. I sin nye rolle kan hun spille på andre strenger overfor elevene. Sammen med afrikanske venner driver Jønland en skole i Kenya som alle på Hovedgården bidrar til på ulikt vis. Det gir dem noe felles å jobbe for. – Ungdommene er veldig opptatt av fadderskolen, og noen som kanskje ikke er så skoleflinke kan oppleve mestring fordi de er flinke til å samle inn penger, sier Jønland. Nettopp dette er typisk for elevsynet til alle som jobber på Hovedgården: Alle elevene har noe de er gode til, og det gjelder å finne og styrke disse talentene. Men sånn har det ikke alltid vært. For ti år siden var mobbing og hærverk utbredt, og mange elever slet med lav motivasjon. Full krig – Jeg syns det var en fascinerende utfordring å se hva som er mulig å få til på en skole som lå så langt nede på alle rankinger, sier Mona Pünther, som overtok rektorjobben i 2007. Hun serverer kaffe på et lyst kontor med utsikt til Heggedals hvite trekirke som ligger badet i sol. På ruta henger oppslag med honnørord som en påminnelse om hva som skal prege skolen. Framgang for alle, leser vi. Vi vil, vi tør, vi gjør det. – Utgangspunktet var bra fordi vi bare har 210 elever, så her er det mulig å være pedagogisk leder, ikke bare administrator, sier Pünter. Hun kom til en skole forsøplet av colaflasker og sigarettsneiper, med elever som satt og lå henslengt i ganger og klasserom og hadde lite respekt for voksne. Det første hun gjorde var å kvitte seg med brusmaskinen. Så nektet hun elevene å gå på Kiwi i friminuttet. Resultatet lot ikke vente på seg. – De gjorde opprør. Knuste ruter, begikk hærverk, var utagerende. Mona Pünter smiler: – Da ansatte vi en kokk. Men hun gjorde mer enn å sørge for at elevene kunne samles rundt et bord til en god og næringsrik lunsj. Sammen med de ansatte laget hun en pyramide som skisserer elevenes behov og hvordan de skal ivaretas. Lunsjen er selve fundamentet, så kommer trygghet og sikkerhet der samarbeid mellom ansatte, rutiner og regler står sentralt. På trinnet over kommer sosial tilhørighet, og her spiller faktorer som mobbeprogrammet Zero, ungdomsklubben Kaliber og aktiviteter i midttimen en stor rolle. Bildetekst Fritt valg: Christoffer Martnes og karl Marius Jørgensen (t.h.) slapper av med mobilen i midttimen. – Sosiallærerne på hvert trinn har en særdeles viktig rolle. De hjelper elever som har behov for det inne i klassen. De tar ingen ut, sier Pünter. Da hun begynte ved skolen hadde 25 prosent av elevene behov for spesialundervisning; i dag er antallet halvert. Flere suksessfaktorer – I begynnelsen fokuserte vi på å fylle midttimen med innhold og jobbet mye med grunnbehov som trygghet, sikkerhet og sosial tilhørighet. I denne fasen så vi ikke på faglige resul tater, forteller Pünter. Et viktig grep var å starte et samarbeid med barneskolene som sendte elevene sine til Hovedgården. Barnehagene ble også invitert med. Resultatet er oppløftende, både faglig og sosialt. – Nå er det som om elevene kommer rett fra Cambridge. De er høflige og snille ungdommer, alle sammen, sier Pünter. Og selv om skolen ikke har hatt fokus på målstyring og karakterer, presterer elevene i dag godt over landsgjennomsnittet. Når det gjelder elevenes egenrapporterte trivsel og opplevelse av medvirkning er Hovedgården blant beste. – Vi tror vi får slike resultater fordi vi lager en arena for mestring, sier Pünter, som har gått langt i å innføre elevdemokrati. Blant annet får elevrådet se og kommentere skolens budsjett; de jobber aktivt med mobbeprogrammet og evaluerer lærernes undervisning to ganger i året. viktige vOksne: Fagarbeider sara eline eide (t.v.) og bibliotekar anne kristi Jønland samarbeider tett med lærerne. alle elever kan mestre noe, de voksne må hjelpe dem å finne ut hva som er deres styrke. laget rundt eleven 5  temahefte-41