reform 94 – et veiskille
20 år etter Reform 94 har fagopplæring satt få spor etter seg
innenfor kontor-og IKT-arbeid. Hva er problemet?
Håkon Høst er dr.polit og
forsker ved nifu, nordisk
institutt for studier av
innovasjon, forskning og
utdanning.
22
Fram til Reform 94 levde ulike tradisjoner for
yrkesopplæring side ved side i Norge. Lærlingordningen
var en av dem, men begrenset seg til
håndverksfag og deler av industrien. Like stort
var skolebasert yrkesutdanning særlig rettet mot
handel og kontor, og mot helse og sosial. En stor
gruppe fikk bedriftsintern opplæring uavhengig
av utdanningssystemet.
1994 ble et veiskille. Stor ungdomsledighet, en
overfylt yrkesskole og hard kamp om læreplasser
skapte betingelsene for at sentrale aktører i politikk
og arbeidsliv kunne bli enig om en stor reform
av det videregående opplæringssystemet. De
viktigste ingrediensene var at all ungdom ble gitt
rett til tre års videregående opplæring, og at vi
fikk en yrkesopplæring basert på lærlingordningen
– i prinsippet rettet mot alle deler av arbeidslivet.
Hvordan har den utvidede fag- og yrkesopplæringen
lykkes på de 20 årene som har gått
siden Reform 94? Skal vi måle ut fra antall inngåtte
lærekontrakter, har dette vært en suksess.
Selv om det ennå er slik at mange ikke får lærekontrakt,
er det viktig å huske på at mens det før
Reform 94 ble inngått mellom 8000 og 10.000
lærekontrakter årlig, er tallet nå det dobbelte.
Om vi ser på i hvilken grad det har lykkes å
etablere fagopplæring i nye områder i arbeidslivet,
er ikke bildet fullt så lyst. Særlig innenfor det
store feltet som tidligere gikk under betegnelsen
handel og kontor, har det gått veldig tregt.
Mens handel og kontor i videregående på
1980-tallet talte bortimot 40.000 elever, er det i
dag bare noen få tusen i tilsvarende program i
videregående. I samme periode har økonomiskadministrative
utdanninger på høgskoler og universiteter
økt fra 15.000 til nesten 50.000
studenter. Til tross for at det årlig bare tas inn
rundt 300 lærlinger i kontor- og administrasjonsfaget,
sliter disse med å få en relevant jobb etter
læretida. Det samme gjelder de rundt 500 lær
lingene i IKT-servicefaget, som delvis retter seg
mot de samme områdene av arbeidslivet, det vi
kan kalle kontoradministrativt arbeid. Begge
fagene har likevel, og paradoksalt nok, hatt en
økning, i både antall søkere og antallet som får
læreplass de senere årene.
En relativt fersk undersøkelse av disse fagene
(Høst og Reegård 2015) konkluderer med at mye av
grunnen er at begge fagene i dag holdes i live fordi
statlig og kommunal virksomhet etterspør lærlinger.
Det gjør de primært fordi de viser samfunnsansvar
for læreplasser, noe de til dels er pålagt. De er
imidlertid ikke pålagt å bemanne sine virksomheter
med fagarbeidere, og i nettopp disse to fagene finner
vi at færrest får arbeid som fagarbeidere etter at
læretida er over. Veldig mange må ta til takke med
annet, stort sett ufaglært arbeid, og mange søker
videre utdanning for å få relevant arbeid.
Hvorfor blir det slik når arbeidslivets parter
er med og styrer fagopplæringen? Trolig har det
skjedd en grov undervurdering av utfordringen
det innebar at det ikke fantes noen tradisjon for
fag og fagarbeid innenfor handel- og kontorområdet.
Verken arbeidsgiver- eller arbeidstakerorganisasjonene
har etter reformen vært i
stand til å forplikte sine bedrifter i nevneverdig
grad til å organisere sin virksomhet med utgangspunkt
i fagarbeidere.
Avstanden mellom det faglige råd og det enkelte
faget har tydeligvis også vært så stor at vi
ikke har sett tidsnok at fagene ikke har klart å
etablere noen tydelig plass i arbeidslivet. Samtidig
har virksomhetene kunnet høste av den stadig
økende produksjonen av kandidater fra høgskolene.
Det har, særlig innenfor kontorsektoren,
skjedd store endringer i organiseringen av arbeidet
som følge av rasjonalisering og digitalisering.
Disse endringene skjer hovedsakelig med utgangspunkt
i høyere utdannede og ikke fagarbeidere,
dels ved at faglig ansatte selv tar over kontoroppgaver,
dels ved at gjenværende kontoropp
temahefte-44