reform 94 – et veiskille 20 år etter Reform 94 har fagopplæring satt få spor etter seg innenfor kontor-og IKT-arbeid. Hva er problemet? Håkon Høst er dr.polit og forsker ved nifu, nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning. 22 Fram til Reform 94 levde ulike tradisjoner for yrkesopplæring side ved side i Norge. Lærlingordningen var en av dem, men begrenset seg til håndverksfag og deler av industrien. Like stort var skolebasert yrkesutdanning særlig rettet mot handel og kontor, og mot helse og sosial. En stor gruppe fikk bedriftsintern opplæring uavhengig av utdanningssystemet. 1994 ble et veiskille. Stor ungdomsledighet, en overfylt yrkesskole og hard kamp om læreplasser skapte betingelsene for at sentrale aktører i politikk og arbeidsliv kunne bli enig om en stor reform av det videregående opplæringssystemet. De viktigste ingrediensene var at all ungdom ble gitt rett til tre års videregående opplæring, og at vi fikk en yrkesopplæring basert på lærlingordningen – i prinsippet rettet mot alle deler av arbeidslivet. Hvordan har den utvidede fag- og yrkesopplæringen lykkes på de 20 årene som har gått siden Reform 94? Skal vi måle ut fra antall inngåtte lærekontrakter, har dette vært en suksess. Selv om det ennå er slik at mange ikke får lærekontrakt, er det viktig å huske på at mens det før Reform 94 ble inngått mellom 8000 og 10.000 lærekontrakter årlig, er tallet nå det dobbelte. Om vi ser på i hvilken grad det har lykkes å etablere fagopplæring i nye områder i arbeidslivet, er ikke bildet fullt så lyst. Særlig innenfor det store feltet som tidligere gikk under betegnelsen handel og kontor, har det gått veldig tregt. Mens handel og kontor i videregående på 1980-tallet talte bortimot 40.000 elever, er det i dag bare noen få tusen i tilsvarende program i videregående. I samme periode har økonomiskadministrative utdanninger på høgskoler og universiteter økt fra 15.000 til nesten 50.000 studenter. Til tross for at det årlig bare tas inn rundt 300 lærlinger i kontor- og administrasjonsfaget, sliter disse med å få en relevant jobb etter læretida. Det samme gjelder de rundt 500 lær lingene i IKT-servicefaget, som delvis retter seg mot de samme områdene av arbeidslivet, det vi kan kalle kontoradministrativt arbeid. Begge fagene har likevel, og paradoksalt nok, hatt en økning, i både antall søkere og antallet som får læreplass de senere årene. En relativt fersk undersøkelse av disse fagene (Høst og Reegård 2015) konkluderer med at mye av grunnen er at begge fagene i dag holdes i live fordi statlig og kommunal virksomhet etterspør lærlinger. Det gjør de primært fordi de viser samfunnsansvar for læreplasser, noe de til dels er pålagt. De er imidlertid ikke pålagt å bemanne sine virksomheter med fagarbeidere, og i nettopp disse to fagene finner vi at færrest får arbeid som fagarbeidere etter at læretida er over. Veldig mange må ta til takke med annet, stort sett ufaglært arbeid, og mange søker videre utdanning for å få relevant arbeid. Hvorfor blir det slik når arbeidslivets parter er med og styrer fagopplæringen? Trolig har det skjedd en grov undervurdering av utfordringen det innebar at det ikke fantes noen tradisjon for fag og fagarbeid innenfor handel- og kontorområdet. Verken arbeidsgiver- eller arbeidstakerorganisasjonene har etter reformen vært i stand til å forplikte sine bedrifter i nevneverdig grad til å organisere sin virksomhet med utgangspunkt i fagarbeidere. Avstanden mellom det faglige råd og det enkelte faget har tydeligvis også vært så stor at vi ikke har sett tidsnok at fagene ikke har klart å etablere noen tydelig plass i arbeidslivet. Samtidig har virksomhetene kunnet høste av den stadig økende produksjonen av kandidater fra høgskolene. Det har, særlig innenfor kontorsektoren, skjedd store endringer i organiseringen av arbeidet som følge av rasjonalisering og digitalisering. Disse endringene skjer hovedsakelig med utgangspunkt i høyere utdannede og ikke fagarbeidere, dels ved at faglig ansatte selv tar over kontoroppgaver, dels ved at gjenværende kontoropp temahefte-44