Jeg går sakte ut av rommet, men idet han ikke kan se meg, løper jeg videre. fjernet for flere dager siden. På tur tilbake går jeg innom kjøla for å hente middag som skal varmes opp. Jeg kjenner et lite blaff av tilfredshet over at jeg klarte å huske på tre ting, men det lille blaffet forsvinner fort. Jeg har fortsatt ikke vært inne hos Olsen. Jeg og en kollega serverer lunsjen, og jeg spør om hun kan ta oppvasken så jeg kan gå inn til Olsen. Hun svarer at hun må følge en pasient til fotpleie, dessuten har hun ikke gjort ferdig skyllerommet. Jeg forteller at hun slipper å fjerne papp siden jeg allerede har gjort det. Hun blir glad, men sier hun må likevel bort – gjennom to bygg – for å levere glassavfall. Pokker! At jeg ikke husket det da! Jeg gjør ferdig oppvasken og spiser litt mat mens jeg holder på. Klokken halv tre går jeg inn til Olsen. Han sover, men våkner idet jeg kommer inn. «Jeg vet du har så mye å gjøre, søster, ikke kast bort tiden med meg.» Jeg overhører ham og setter meg ned og kjenner hvor utrolig deilig det er å sitte litt. Vi snakker mye, Olsen og jeg, han forteller om barndommen sin i Oslos gater, om rampestreker, om forelskelse og bryllup, om dagen han mista kona si, og den enorme sorgen han følte da han måtte gravlegge sitt barn som døde av kreft. Jeg hjelper ham opp av senga og bort til godstolen, hjelper ham å løfte beina opp på en krakk og henter et glass vann. Jeg sjekker at han har ringesnora tilgjengelig og måler vitalia, han takker, stryker meg over kinnet og smiler. Jeg går sakte ut av rommet, men idet han ikke kan se meg, løper jeg videre. Han skal i hvert fall slippe å se at det kvarteret jeg tilbragte inne hos ham, har medført at jeg er forsinket. Jeg løper inn på kjøkkenet og setter middagen i varmetralla slik at de som kommer på seinvakt, kan servere middag til riktig tid. Løper så inn på vaktrommet for å skrive rapport. Alle maskinene er opptatt, og det er kø for å dokumentere. Jeg spør om jeg kan få snike i køa, jeg har ikke så mye å rapportere. Mens jeg venter, prøver jeg å huske hva som her skjedd med pasientene. «Fikk tilrettelegging i stell, hjelp til ben klær, måtte ha følge ut til matsalen.» «Stelte seg selv.» «Ble stelt i seng, orket ikke stå opp.» Når jeg så kommer til Olsen, så skriver jeg «Ødemer i begge ankler, konf. med sykepleier, fikk vanndrivende med god effekt». Jeg logger meg ut og lar neste kvinne slippe til ved pcen. Jeg skulle vært ferdig på jobb for ti minutter siden, men må vente til kveldsvaktene har fått rapport for å gi dem en beskjed og at det er nye rutiner på kjøkkenet. Jeg orker ikke å gi opplæring, de må lese selv. På bussen hjem kjenner jeg det brenner bak øyelokkene, jeg er så sliten at jeg vil gråte. Jeg kommer hjem, orker ikke lage middag, men smører meg ei skive brød, tar litt smertestillende mot ryggsmerter. Setter meg for å se noe på TV som ikke krever så mye hjerneaktivitet. Kanalen TLC er passe hjernedødt, tenker jeg og dupper av. Våkner ganske fort og ringer til jobben for å gi beskjed om at vitalia ikke er ført inn på Olsen og spør om de kan føre det inn. Jeg vender tankene tilbake til TLC, men klarer ikke å konsentrere meg. Jeg irriterer meg så sinnsykt over at jeg glemte å dokumentere at Olsen, og jeg hadde en fin samtale og at han følte seg mye bedre etterpå. Og jeg irriterer meg over at jeg ikke fikk tid til å skrive tiltaksplanene. Jeg vurderer å skrive avvik på meg selv, men vet jeg får som svar at jeg må bli flinkere til å planlegge arbeidsdagen. Derfor skriver jeg ingen avvik i dag heller. 7,5 timer på jobb – egentlig 8 siden jeg ikke fikk tatt matpause – og kun 15 minutter av disse følte jeg at jeg gjorde en god jobb; de 15 minuttene inne hos Olsen. Jeg går til sengs, men blir liggende å se i taket i flere timer og gruer meg til neste dag. Jeg bare håper jeg får lov til å være hjelpepleier i morgen. Jeg kan så mye mer enn å steike karbonader. 22  temahefte-47