fagLIg INNspILL fremheve viktigheten av å styrke praksisundervisningen. Det ligger derfor en dobbelthet i Sykepleierforbundets strategi på dette området. Vi kan si at det doble arbeidet forbundet har gjort med praksisretting og akademisering, har gjort sykepleierne i mindre grad i stand til å møte arbeidsgiveres forventning om å overføre kunnskap. Og det er denne spenningen man ser resultatet av i diskusjoner om praksisretting og akademisk orientering. Norsk Sykepleierforbund argumenterer på den ene siden for profesjonell autonomi basert på deres særegnekunnskapsbase, samtidig som sykepleieprofesjonen må svare for krav om yrkesretting og relevans fra offentlige og private arbeidsgivere. Strategien med å fremme sykepleiens eksklusive kunnskapsgrunnlag kan dermed sies å ha gått på bekostning av den direkte nytten av sykepleierutdanningen. Dette er en problemstilling som til en viss grad rammer alle profesjoner som står i spenningen mellom det akademiske og det yrkesrettede. Profesjonskampen har stått høyt på agendaen i sykepleiefaget. Man har sett viktigheten av å bygge profesjonen for å stå best mulig rustet blant annet i lønnskampen. Spørsmålet er hvilke konsekvenser en slik utvikling kan ha hatt for et fag med høye krav til relevant praksiskunnskap. kilder Artikkelen bygger på Caspersen, Joakim: Drivkrefter i profesjonsutdanningene i sykepleie og medisin, NIFurapport 33/2012, og er en redigert versjon av «Ikke bare en helgevakt», publisert i Manifest Tidsskrift i 2013. Caspersen, J. og Kårstein, A. (2013): Kvalitet i praksis. Oppfatninger om kvalitet blant praksisveiledere. NIFurapport 14/2013. Hatlevik, I.K.R. (2012): Praksis i studiene. En undersøkelse blant praksisveiledere, faglærere og studenter ved fem profesjonsutdanninger. HiOA småskrift 2012 nr. 2. Høst, H. (2007). utdanningsreformer som moderniseringsoffensiv: en studie av hjelpepleieryrkets rekruttering og dannelseshistorie, 1960–2006. Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap, universitetet i Bergen. Juvkam, R. A. (1985): Sykepleieforskning i Norge/vitenskapsteori og praksis. Gyldendal. Karseth, B. (2000): Sykepleierutdanning i en reformtid. Norsk institutt for studier av forskning og utdanning, NIFu. Karseth, B. (2004): Hva er gyldig kunnskap i sykepleierutdanningen? Noen kunnskapsmessige og didaktiske kommentarer. I B. Christiansen, B. Karseth & K. Heggen (red.), Klinikk og akademia/reformer, rammer og roller i sykepleierutdanning. universitetsforlaget. Karseth, B. & Nerland, M. (2007): Building professionalism in a knowledge society: Examining discourses of knowledge in four professinal associations. Journal of Education and Work. Kyvik, S. (2002): utviklingen av en egen høgskolesektor. I S. Kyvik (Red.), Fra yrkesskole til universitet?: endringsprosesser i høgskolesektoren. Fagbokforlaget. Mekki, T.E. (1999): Tiltak for å styrke sykepleierutdanningen, rapport fra et utvalg. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Melby, K. (1990): Kall og kamp – Norsk Sykepleierforbunds historie. J.W. Cappelens Forlag. Messel, J. og Smeby, J-C (2017). Akademisering av høyskoleutdanningene? I S. Mausethagen og J-C. Smeby (Red.) Kvalifisering til profesjonell yrkesutøvelse. universitetsforlaget. Notat fra Norsk Sykepleierforbund til Kirke, utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget angående stortingsmelding 13 (2011–2012), utdanning for velferd – samspill i praksis. Slagstad, R. (2006: Kunnskapens hus (2. utvidete utg.). Pax. Stortingsmelding 40 (1990–91). Fra visjon til virke: om høgre utdanning. pleie i praksis 33 temahefte-47