fagLIg INNspILL
fremheve viktigheten av å styrke praksisundervisningen.
Det ligger derfor en dobbelthet i
Sykepleierforbundets strategi på dette området.
Vi kan si at det doble arbeidet forbundet har
gjort med praksisretting og akademisering, har
gjort sykepleierne i mindre grad i stand til å
møte arbeidsgiveres forventning om å overføre
kunnskap. Og det er denne spenningen man ser
resultatet av i diskusjoner om praksisretting og
akademisk orientering. Norsk Sykepleierforbund
argumenterer på den ene siden for profesjonell
autonomi basert på deres særegnekunnskapsbase,
samtidig som sykepleieprofesjonen må svare for
krav om yrkesretting og relevans fra offentlige og
private arbeidsgivere.
Strategien med å fremme sykepleiens eksklusive
kunnskapsgrunnlag kan dermed sies å ha gått på
bekostning av den direkte nytten av sykepleierutdanningen.
Dette er en problemstilling som til en
viss grad rammer alle profesjoner som står i spenningen
mellom det akademiske og det yrkesrettede.
Profesjonskampen har stått høyt på agendaen i
sykepleiefaget. Man har sett viktigheten av å bygge
profesjonen for å stå best mulig rustet blant annet i
lønnskampen. Spørsmålet er hvilke konsekvenser
en slik utvikling kan ha hatt for et fag med høye
krav til relevant praksiskunnskap.
kilder
Artikkelen bygger
på Caspersen,
Joakim: Drivkrefter i
profesjonsutdanningene i
sykepleie og medisin, NIFurapport
33/2012, og er
en redigert versjon
av «Ikke bare en
helgevakt», publisert i
Manifest Tidsskrift i 2013.
Caspersen, J. og Kårstein, A. (2013):
Kvalitet i praksis. Oppfatninger om
kvalitet blant praksisveiledere. NIFurapport
14/2013.
Hatlevik, I.K.R. (2012): Praksis i studiene.
En undersøkelse blant praksisveiledere,
faglærere og studenter ved fem
profesjonsutdanninger. HiOA småskrift
2012 nr. 2.
Høst, H. (2007). utdanningsreformer
som moderniseringsoffensiv: en studie
av hjelpepleieryrkets rekruttering og
dannelseshistorie, 1960–2006. Institutt
for administrasjon og organisasjonsvitenskap, universitetet i Bergen.
Juvkam, R. A. (1985): Sykepleieforskning i Norge/vitenskapsteori og praksis. Gyldendal.
Karseth, B. (2000): Sykepleierutdanning i en reformtid. Norsk institutt for studier av
forskning og utdanning, NIFu.
Karseth, B. (2004): Hva er gyldig kunnskap i sykepleierutdanningen? Noen
kunnskapsmessige og didaktiske kommentarer. I B. Christiansen, B. Karseth & K.
Heggen (red.), Klinikk og akademia/reformer, rammer og roller i sykepleierutdanning.
universitetsforlaget.
Karseth, B. & Nerland, M. (2007): Building professionalism in a knowledge society:
Examining discourses of knowledge in four professinal associations. Journal of Education
and Work.
Kyvik, S. (2002): utviklingen av en egen høgskolesektor. I S. Kyvik (Red.), Fra yrkesskole til
universitet?: endringsprosesser i høgskolesektoren. Fagbokforlaget.
Mekki, T.E. (1999): Tiltak for å styrke sykepleierutdanningen, rapport fra et utvalg. Kirke-,
utdannings- og forskningsdepartementet.
Melby, K. (1990): Kall og kamp – Norsk Sykepleierforbunds historie. J.W. Cappelens Forlag.
Messel, J. og Smeby, J-C (2017). Akademisering av høyskoleutdanningene? I S.
Mausethagen og J-C. Smeby (Red.) Kvalifisering til profesjonell yrkesutøvelse.
universitetsforlaget.
Notat fra Norsk Sykepleierforbund til Kirke, utdannings- og forskningskomiteen på
Stortinget angående stortingsmelding 13 (2011–2012), utdanning for velferd – samspill i
praksis.
Slagstad, R. (2006: Kunnskapens hus (2. utvidete utg.). Pax.
Stortingsmelding 40 (1990–91). Fra visjon til virke: om høgre utdanning.
pleie i praksis 33
temahefte-47