rulleblad er nesten mistenkelig rent. Hør bare: – Når var du sist sint? – Oj. Da må jeg tenke meg om litt først. Hun tenker. – Jeg blir jo sinna, men husker det ikke så godt. Jeg blir fort ferdig med det. Dersom det oppstår konflikter, prøver jeg å bli ferdig med det før jeg går hjem. Det er ikke noen vits i å la slike ting bli liggende å gjære, sier hun etter en lang stund. Etter vedvarende press fra en pågå- ende Fagbladet-journalist innrømmer hun likevel at hun ofte har problemer med å stå opp om morgenen. VÅER VISSTE IKKE HVOR det skulle enda da hun takket ja til å bli tillits- valgt på jobben for halvannet år siden. Men LO luktet nytt blod, og satte begjærlig huggtennene i henne. Siden har hun steget så raskt i gradene at flere av de lokale fagforeningslederne ennå ikke er riktig sikre på hvem hun er. I april i fjor ble hun leder for LO i Kongsberg. Hun er også ungdoms- representant i Fagforbundets fylkes- styre i Buskerud og har holdt på vervet som tillitsvalgt på Kongsberg videre- gående. Etter snart et år i førersetet griper hun seg stadig i å spørre hva i all verden hun har gitt seg inn på. – Det var en opplevelse å komme på møter som tillitsvalgt og oppdage at noen faktisk hørte på deg, at du kan få ting til å skje, forteller Våer. – Er du glad i makt? LO-lederen vrir seg i stolen. Det var ikke sånn ment, da. – Hvis jeg vil ha makt som LO-leder, får jeg vel det. Men det er ikke det jeg er ute etter, forsikrer Våer. – Men det er klart LO blir hørt. Og det er bra. Hun vil heller snakke om hva LO og Fagforbundet kan bruke sin inn- flytelse til. – Jeg skulle gjerne hatt tilbake ungdomsgarantien, som sier at alle under 25 år har rett til arbeid, utdan- ning eller opplæring. Og jeg skulle gjerne sett at regjeringen gjorde noe mer aktivt for lærlingene, sier Våer. På Kongsberg ivrer hun for bedre samarbeid mellom ulike forbund og foreninger. Rundt om i fagbevegelsens kontorer har Fagbladets journalist registrert en fornøyd mumling; Fagforbundet kan være seg sjøl nok, men det er bra at de viser større inter- esse for å engasjere seg i LO. – Vi sitter litt for mye på hver vår tue. Kan hende noen sitter med erfaringer som er veldig lure, og som de andre foreningene burde vite om? I LO-STYRET, DER sju av ti er menn, er de fleste gamle nok til å være foreldrene hennes. Det er visst- nok bare trivelig. – Hver gang jeg treffer journalister, spør de om de andre i styret har begynt å motarbeide meg ennå. Men det har de ikke, bedyrer Våer. Hun opplever sjelden at folk henger seg opp i alderen. – Det har vært mange unge LO- ledere i Kongsberg, gjerne folk fra våpenfabrikken, forteller hun. – Er du lettere å manipulere enn en eldre ringrev med mer erfaring? Et øyeblikk virker LO-lederen satt ut av det som vel må kalles et ledende spørsmål. Men hun henter seg raskt inn. – Jeg tror ikke jeg er så lett å manipulere, egentlig. Jeg har en tendens til å ville ha flere ting på bordet før jeg tar en avgjørelse. Ennå har ikke Våer riktig rukket å legge seg ut med presse, politikere eller pampene i bevegelsen. Hun har derimot blitt kurtisert av politikere i Arbeiderpartiet, som ikke ville hatt noe imot å kunne svinge partipisken over LO-lederen i byen. Det har hun betakket seg for. – Jeg syns det er bedre å sitte på den andre siden av bordet. Jeg vil heller stille krav og spørre om hvorfor dette og dette ikke er gjort enn å måtte forklare at det fins det ikke penger til, sier hun. IFØLGE FORELDRENE VAR Ingunn Hagen Våer voksen allerede da hun ble født. Eller i hvert fall da hun på egen hånd åpnet sin første bankkonto som åtteåring. Nå er hun blitt så gammel at hun beklager seg over ungdommen. – Individualismen har kommet veldig sterkt. Dette med kollektive avtaler er ikke så viktig, kanskje særlig i privat sektor. En av fagbeve- gelsens største utfordringer overfor unge er at de gjerne vil klare alt selv. Men det er bare sammen med andre at man blir større enn seg selv. 22 > Fagbladet 1/2007 fbaargang2007 fbseksjonKON