Over terskelen Når man er innvandrer og kvinne, møter man ekstra mange stengte dører. InnvandrerKvinnerKan-kursene gir tilgang til nøklene. Tekst: SANDRA LILLEBØ    Foto: GREG RØDLAND BUICK Det er fredag ettermiddag, men sola står fortsatt høyt over Drammen, og på Bragernes torg er det langt mellom de ledige kaféstolene. Et tjuetalls kvinner med minoritetsbakgrunn velger likevel å benke seg sammen i Fagforbundets lokaler. – Hvor mange har hørt om herske- teknikker? spør kursleder Gry Haugsbakken. Bare tre–fire hender strekkes i været. Men når Haugsbakken kommer med eksemplene, som usynliggjøring, latterliggjøring eller påføring «Dette er damer som sitter inne med masse kunnskap, engasjement og pågangsmot. Da er det om å gjøre å vekke selvtilliten deres slik at de skal tørre å bruke ressursene.» Gry Haugsbakken, kursleder av skyld og skam, kan mange flere bekrefte at jo, dette har de opplevd. Den tidligere SV-lederen Berit Ås gjorde oss først oppmerksom på hersketeknikkene. Og på 1980-tallet startet Arbeiderpartiets kvinnebevegelse de såkalte KvinnerKankursene, basert nettopp på Ås’ kunnskaper. Kursene, som blant annet tar opp organisasjonskunnskap, tale- og debatteknikk og likestilling, var i utgangspunktet myntet på kvinner med politiske ambisjoner. De bidro til å bevisstgjøre en hel generasjon på de utfordringene man kan møte i organisasjonslivet når man ikke er mann. Fraværende I 2007 er det langt mer vanlig med kvinner i politikken, og dagens unge norske kvinner gruer seg i mindre grad enn sine mødre for å delta i samfunnsdebatten. – Men innvandrerkvinner er fortsatt i stor grad fraværende, beklager Inger Sylvia Johannessen i Norsk Folkehjelp. – De eneste gangene de er synlige, er når man snakker om tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, eller i forbindelse med diskusjonen om hodeplagg, sier hun. I salen nikkes det gjenkjennende. I presentasjonsrunden kommer det fram at motivasjonen for å delta på kurset er ulik, og spenner nokså vidt. Felles for alle er at de har ambisjoner om å bruke ressursene sine på en god måte i det norske samfunnet. Mange nevner at de ønsker å bli bedre skolert i norsk språk og i sosiale koder. – Dette er damer som sitter inne med masse kunnskap, engasjement og pågangsmot. Da er det om å gjøre å vekke selvtilliten deres slik at de skal tørre å bruke ressursene, sier Haugsbakken. Kroppsspråk og mimikk Og nettopp selvtillit er et av de første temaene som tas opp. – Når noen virker selvsikre, tror vi gjerne at det er sånn, sier Haugs- bakken. – Kroppsspråk og mimikk er viktig. Hvor mange av dere har vært på jobbintervju? De fleste hendene rekkes i været. Haugsbakken henvender seg til en av kvinnene. – Sist du var på intervju, var du bevisst på ditt eget kroppsspråk og mimikk? – Nei. – Fikk du jobben, da? – Nei. Amper stemning Sår det tid for rollespill. Fem av kursdeltakerne sitter rundt et bord. To av dem er representanter for en organisasjon som skal be kommunen om penger til å bygge ny barnehage. De to andre representerer kommunen, mens den femte personen skal være ordstyrer. Det tar ikke lang tid før stemningen blir ytterst amper. De som vil ha barnehage, kommer knapt nok til orde. Representantene fra kommune snakker seg imellom og i telefonen, hvisker og ler, og gjør så godt de kan for å overse de andre. Ordstyreren prøver fortvilt å holde orden på møtet, uten å lykkes. – Hva tror dere jeg ga kommunerepresentantene beskjed om? spør Haugsbakken når rollespillet er slutt. – Å være menn, er svaret som kommer kontant fra salen. Latteren fyller rommet. – Å bruke hersketeknikker, konstaterer en annen. 18 > Fagbladet 6-7/2007 fbaargang2007 fbseksjonHEL