«Enn om vi kunne brukt en million ekstra til å styrke tilbudet ved vårt eget Steinhaugan bofelles- skap, i stedet for å sende pengene til Andebu.» Lierne-rådmann Karl Audun Fagerli dekke utgiftene våre – men det fikk vi bare det første året, sier Karl Audun Fagerli. Kanskje har du hørt om «Martinsaken» før? For Dagbladet slo det stort opp da kommunestyret i Lierne for noen år siden vedtok at Martin måtte flytte til Lierne – hvis kommunen skulle fortsette å betale for ham. – Vi ble framstilt som hjerterå og umenneskelige. Egentlig var det jo ment som et pressmiddel, slik at ansvarlige myndigheter skulle ta til vettet. Men det eneste som skjedde, var at vi fikk et voldsomt mediekjør, sukker Fagerli. Politikerne toer hender Rådmannen har ikke noe ønske om å rive Martin opp fra de trygge omgivelsene på Nøkkelbo. – Jeg skjønner godt at han også de åra han har igjen, vil bo i et bygdesamfunn der «alle» kan – tegnspråk. Det jeg ikke skjønner, er at dette skal ramme Lierne økonomisk. Fagerli har gjennom åra tatt opp saken med mange topp-politikere i skiftende regjeringsparti: Ansgar Gabrielsen, Ingjerd Schou, Inge Ryan, Bjarne Håkon Hanssen, Magnhild Meltveit Kleppa og flere andre. – Alle sier det samme – at dette høres da helt urimelig ut, dette kan ikke stemme. Men ingen har gjort noe med det, ingen har vært i stand til å skjære igjennom. Involverte statsråder har vært så enige i at det er galt at Lierne kommune skal svi, men de avgjørende ord har de overlatt til paragrafrytterne i departementet å sette ned på papiret. Saken er kokt ned til at Lierne kommune er blitt henvist til å ta et frivillig møte med Andebu kommune for å få rydda opp. Men det vil ikke Andebu. Som rimelig kan være. – Jeg hadde større tiltro til politikerne enn som så. Det er bare ett ord for dette: Feighet, mener Karl Audun Fagerli. Som har vært nødt til å overføre vel én million kroner årlig til Andebu kompetansesenter – i alt nesten 15 millioner til nå. – Én million i året utgjør 1,5 prosent av det kommunen har å rutte med. I år kunne de pengene vært brukt til tre hjelpepleierstillinger ved vårt eget HVPU-bofellesskap. Vi kunne fått bedre omsorg, mindre press, mindre sjukefravær. I stedet har vi vært nødt til å redusere bemanninga der de siste åra. Jeg syns denne historia minner mistenkelig mye om den bakvendte visa, sier Lierne-rådmann Karl Audun Fagerli. Martin vil leve og dø i Andebu – Økonomisk ser jeg det urettferdige i at en liten kommune skal være nødt til å betale for en mann som forlengst har flytta, sier Martins hjelpeverge, tidligere døvetolk Bjørg Aasestrand Hansen. – Men jeg håper virkelig ikke denne konflikten går ut over Martins ve og vel. Han har bodd på Nøkkelbo så å si hele sitt liv, og det må han få lov til å fortsette med, uavhengig av hvem som skal betale for det. – Hva sier Martin sjøl? – Han sier at han vil være her til han dør. Han er også meget bestemt på at han skal gravlegges i Andebu. Det er Andebu som er «hjemme» for Martin, sier hjelpeverge Bjørg Aasestrand Hansen. Mangler sunn fornuft – «Hjem-kommunen» er den kommunen Martin bodde i før han ble innskrevet på Nøkkelbo. Det er sånn loven definerer det, sier seniorrådgiver Mariann Markussen hos Fylkesmannen i Nord-Trøndelag. – På denne måten ville staten skjerme vertskommunene økonomisk. – Men hvorfor skal Andebu få innbyggertilskuddet fra staten hvis staten mener at Andebu bare er Martins «vertskommune» og at han faktisk hører hjemme i Lierne? – Det er nok ikke vår jobb å forvalte sunn fornuft, dessverre. Vi må bare forholde oss til det staten bestemmer. Men jeg forstår utmerket godt frustrasjonen i Lierne, sier Mariann Markussen. Det samme gjør Kjell Ness, økonom ved Fylkesmannens kommunalavdeling. – Vi syns jo dette er urimelig. Den som har utgiftene, bør i det minste også få inntektene. Fylkesmannen i Nord-Trøndelag støtter Lierne, men Fylkesmannen i Vestfold støtter Andebu, og da er vi like langt – ettersom departementet ikke skjærer igjennom, sier Kjell Ness. 42 > Fagbladet 6-7/2007 fbaargang2007 fbseksjonHEL