«Vi bruker øynene, mimikk og håndbevegelser til å skape kontakt med lytterne. Forteller og lyttere skaper historien sammen.» ling. Den beste måten å lære å fortelle på, er å gjøre det. – Fordelen med å fortelle framfor å lese høyt er at du blir mer fleksibel. Du kan se på barna, får den direkte kontakten som er så betydningsfull. I en travel barnehagehverdag er det ikke alltid mulig å nå hvert enkelt barn. Ved å fortelle får alle kontakt, sier hun og slår ut med armene og lar blikket gli, slik hun kan gjøre i en fortellerstund. – Fortelling er også en god måte å ta opp noe hvis et barn har et problem. I England er det fortsatt slik at gutter og jenter leker mye atskilt. Jeg fortalte en historie med det som tema, og hoi – så begynte de å leke sammen. Skape bilder – Når du jobber med fortelling, så ikke konsentrer deg om ordene, råder Georgiana. Hun vil at du visualiserer bilder av historien inni deg, som om du har sett den selv. Det blir mer levende. Hvis det er en bit av historien du liker, og barna blir ivrig, kan du brodere Georgiana Keable videre akkurat der. I stedet for at du har pugget en ferdig tekst. – For å bli en god forteller, må du også lære barna å bli gode lyttere. Begynn med en kort fortelling, for eksempel noe du husker fra du var barn. Litt etter litt kan du oppdra barna til å lytte og samtidig utvide din egen erfaring og selvtillit. I fortellerbarnehagen pleide Georgiana å fortelle samme fortelling hver dag i en uke. Så satte hun ut rekvisitter til for eksempel Rødhette, og barna begynte å leke historien. Dermed ble barna dratt med i fortellingen. – Men ikke glem at vi lever i 2007. Vær fri til å oppdatere den ytre drakten. Hvis barn aldri har sett en rokk, som er vanlig bilde i mange eventyr, kan du forklare hva det er, eller omdikte og bruke en moderne gjenstand, råder hun. Kom i gang Georgiana anbefaler et sted du kan være i fred når du skal prøve å se fortellingen din som en film. – Begynn med små fantasihistorier og fortellinger fra egne opplevelser. Så er det viktig å prøve ut, for deg selv    > Fagbladet 6-7/2007 > 33 fbaargang2007 fbseksjonKIR