DEBATT kerpreik. Regjeringen vil stimulere til arbeid, sier den, og da er hovedmetoden at vi skal få pensjon etter det vi betaler inn, opp til det samme taket som i dag. Støstad har et par poeng. Jeg mente at regjeringen støttet Pensjonskommisjonen når den sterkt anbefaler ikke å kreve premie av inntekter over taket. Dette er heldigvis ikke rett. Regjeringen har ikke bestemt seg ennå, men heller ikke uttalt seg om spørsmålet i dokumentene sine. Her er det verd å følge med. Fagbevegelsen bør kreve at premie fortsatt skal betales av de høye inntektene. Da yter de velstående i gjennomsnitt mer enn de mindre velstående. Dermed får den nye alderspensjonen et litt mer solidarisk preg enn det forslaget som Stortinget foreløpig har sluttet seg til. Det andre solidariske prinsippet som regjeringen vil beholde i alderspensjonen, er minstepensjon til dem som ikke har tjent noe og garantipensjon til dem som har tjent svært lite. De får fortsatt en solidarisk ytelse fra de yrkesaktive når de passerer aldersgrensen. Det burde jeg tatt med. Der er også et par andre grupper som får mer enn de betaler inn. Men det er få som har tjent lite eller ingenting og likevel får en liten pensjon. Minstepensjonen er ikke noe typisk for alderspensjon i folketrygden. Den er et viktig, men lite unntak fra den hovedregelen som gjelder alle med inntekter mellom 220.000 og 435.000 i 43 år, nemlig at vi skal få alderspensjon etter hva vi betaler inn. Selv om minstepensjonen er et solidarisk trekk, er det langt fra nok til å kalle den nye alderspensjonen solidarisk. Det begrepet må vi forbeholde den nåværende alderspensjonen, som overfører penger fra de mange som tjener godt til de mange som har hatt lave inntekter, og fra dem som har tjent jamt til dem som har hatt avbrekk i yrkeslivet. Når det gjelder å gå fra dagens regel om pensjon etter de beste 20 årene til pensjon etter alle arbeidsår, roter også Støstad fælt. Han mener dette først og fremst tjener dem som har hatt en sterkt økende inntekt i de siste arbeidsårene, men de er ikke mange. Den nye alleårsregelen tjener først og fremst oss i lette og varme jobber, typisk funksjonærer, som kan jobbe til vi er både 73 og 76 år. Besteårsregelen er solidarisk med dem som ikke har hatt en jamn yrkesaktivitet – de aller fleste kvinner og en god del menn som har vært arbeidsledige, langvarig sjuke eller går av før 43 års arbeid, dvs. en stor del av alle dem med kroppsarbeid. Det mest alvorlige med alderspensjonsreformen er de lave førtidspensjonene som en god del arbeidere vil få, langt dårligere enn de fleste er klar over. Mange vet ikke at skal du ha rett til pensjon ved 62 år, må du ha tjent minst 267.000 kroner i gjennomsnitt i 40 år. Ellers blir pensjonen lavere enn minstepensjon, og det godtas ikke. Også mange andre med lave inntekter vil bli forskrekket over hvor liten førtidspensjon de vil få. En person med gjennomsnittsinntekt på 311.000 kr i 40 år som går av ved 62 år, vil for eksempel få en alderspensjon på 131.000 kr, 18.000 kr mer enn minstepensjonen. For dem som har rett til AFP, blir derfor dette tillegget viktig. Ny AFP skal avgjøres ved tariffoppgjøret i 2008. Tjenestepensjonen vil også komme i tillegg. Støstad sier at innskrenkninger i alderspensjonen nå er nødvendig for å unngå innskrenkinger seinere. Dette er da veldig til spåmannskunster. Hadde Ap holdt på slik på 1960tallet, ville vi ikke fått noen folketrygd. Det hører med til spådommene at produksjon og inntekter vil doble seg de neste 40 årene. Hvis vi beholder alderspensjonen i folketrygden, vil vanlige skatter antakelig måtte økes fra 30% i dag til 36% i 2050. Det virker ille, men når vi tenker på at denne skatten skal betales av en doblet inntekt, vil fortsatt økningen i inntekt bli meget stor. Da har vi råd til en solidarisk alderspensjon. Bare de velstående er tjent med svekking av offentlige tjenester. Bjørgulf Claussen, professor i trygdemedisin ved Universitetet i Oslo > LOKALSYKEHUS Et eventyr av et helsevesen Innerst i fjorden lå det en trivelig by. Innbyggerne i byen visste ikke hvor heldige de var som hadde et så bredt helsetilbud – med et stort utvalg av sykehus like i nærheten. Det var en helt selvfølgelig ting, trodde alle. En visjonær leder hadde tidligere gitt uttrykk for at det var for mange sykehus i regionen, noe som gikk nærmest upåaktet hen hos offentligheten. Da tanken om å gå til torgs for å gjøre seg mager, dukket opp, var det særlig ett sykehus som omfavnet ideen. Nå ligger veien åpen både for effektivisering og for omorganisering, endelig framskritt tenkte både høy og lav ved hospitalet og i den overordnete Ledelsen for sammensuriet av hospitaler. Som seg hør og bør ved et sykehus, var man vant til å ta vare på både pasientene, hverandre og ikke minst seg selv. Enkelte var nesten uovertrufne når det gjaldt å ta vare på seg selv og sine likesinnete, de var også høyt hevet over velmenende råd fra alle som ikke var som dem: Den altoverskyggende tanken var at selv om vi blir mindre som enhet, blir jeg større. Tiden gikk mens alt utviklet seg som forventet, applausen over genigrepene ville ingen ende ta. Stor var derfor forbauselsen da Ledelsen skjønte at de hadde effektivisert bort både seg selv og hele sykehuset! Hva med alle pasientene som så på dette sykehuset som sitt? Omfordeling av pasientene mellom de resterende sykehus, var svaret de fikk da de uttrykte sin bekymring overfor sine foresatte. Hva med oss? spurte de ansatte, og håpet på sympati. Det er bare noen få ledige stillinger ved andre sykehus i Foto: Privat 50 > Fagbladet 8/2007 fbaargang2007 fbseksjonKIR