TEGNESERIE PETIT Tekst: Tormod Løkling    Tegning: Tore Strand Olsen Snikksnakk Så er det over; min viktigste tid som oppdrager er slutt. Sønnen er grundig feiret inn i voksenverden. Han er 14 år og konfirmert. Jeg sitter lykkelig utmattet igjen og sorterer lånt bestikk og pakker sammen et innsektsbefengt hagebord. En stor milepæl er passert. Tidligere var konfirmasjonen en overgang mellom ungdom og voksen. I vår tid fungerer den mer som en bekreftelse på ungdomstiden. Guttungen har holdt sin første ordentlige tale. Gjestene er gått hjem, men lyd og bilder ruller videre inne i hodet. Glimt fra et liv som vokser seg til, strømmer på. Treåringens hånd i min når vi tusler hjem etter småbarnsmøte med over tjue andre krabater. – Jeg er så sliten i tunga, sier han. – Har du snakket så mye? – Jaaa, sukker han utslitt lykkelig. Mon tro om han fortsetter å glede seg like intenst over å kommunisere? I min slitte, fettede minne-notisbok står også historien om fireåringen som innbitt freser «jævelunge». Bare Gud vet til hvem. Og til sin skrekk oppdager at mor hørte det, på tross av at hun sto i telefonen. Mor blir streng i blikket, for sånn skal ikke små guttebarn snakke. Bare ben løper ut i gata i håp om å komme langt nok unna grusomme straffer. Men, nei. Kom inn, vi må snakke sammen, sier mor. Da roper han høyt og fortvilet utover hele nabolaget; men mamma, jævelunge er vel ikke så stygt at vi må snakke sammen? Jeg blar meg fram til året han var sju. Da fortalte han om noen ungdommer som hadde kastet stein og vist fingern. Pedagogiske mamma sier; får håpe at ikke du gjør så dumme ting når du blir ungdom? Da svarer poden; jeg får håpe jeg husker det da. Ungdommer har så dårlig hjerne. Så er han kanskje ikke så stor likevel... og kanskje er det likevel ikke helt over. TITTI BRUN Fagbladet 10/2007 > 59 fbaargang2007 fbseksjonSAM