DEBATT > ORGANISASJON Studietilbud gjennom Fagforbundet Fra hjemmesidene til Fagforbundet ble jeg oppfordret til å øke min kompetanse gjennom studier og kurs. Her er det muligheter for meg og mine kollegaer, tenkte jeg. Etter diverse forsøk på å finne ut av hvor og hvordan jeg skulle melde meg til disse, samt søke stipendier, fant jeg arrangøren. Ytterligere forespørsler, i arbeidstida, ledet meg til rette vedkommende for påmelding. Jeg meldte meg på og sendte søknader lokalt og sentralt til seksjonen jeg tilhører om nødvendig støtte. Påmeldingen er bindende for betaling, men ensidig avlysning av studier høyst mulig. Etter råd sendte jeg søknad om stipend. I en retur av disse ble det informert om at jeg først måtte betale og begynne på kurs og studier for så å søke mulig støtte som bare kan være 50 prosent av utgiftene. Prinsipielt og politisk er dette betenkelig for en organisasjon som rekrutterer mange lavlønnsmedlemmer: • Når det utlyses tilbud om å øke kompetansen, bør dette primært gjelde medlemmer som jo ofte er lavtlønnede og ikke kan/har mulighet for å legge ut mange tusen kroner i forskudd. Den økte kompetanse skal jo kunne medføre bedre jobb og mulige lønnskrav. At det bare gis støtte til halvparten av utgiftene, betyr at medlemmet må betale den andre halvdelen. Igjen lavtlønt! • Politisk betyr dette at det bare er medlemmer som har tid og finansielle muligheter for å gjennomføre slike tilbud. Som tilhørende en lønnsgruppe på assistentavlønning er det umulig å prioritere lønnen til kompetansebygging som dette uten en ektefelle/samboer med god lønn. Fagforbundet bør vel ha en sosial grunnlinje i sitt arbeid? At det er satsingsområde å rekruttere medlemmer fra høgskolenivå skaper fort et dilemma i og med en potensiell interessekonflikt i arbeids- og lønnsområdet. • Det er en fare for at en organisasjon basert på medlemmer blir så byråkratisk at bare søknadsskjemaet er lengre enn en selvangivelse! Fagforbundet må også passe på å ikke stivne i et mønster hvor mye ikke blir gjennomført fordi orienteringen om hva og hvordan er så innviklet. Jeg avsluttet kurset og meldte meg av til studiet neste år. Tore Bergstrøm, tillitsvalgt i Seksjon samferdsel og teknisk > HELSE Når skal nye sjukehus bygges? De fleste vil vel svare: Når det er behov for det, utbyggingen kan finansieres og man kan regne med å ha penger til å drive det nye sjukehuset. Behovet må i første rekke vurderes ut fra de krav befolkningen i vårt land har til et godt og likt sjukehustilbud, men behovet må også vurderes ut fra arbeidsforholdene for dem som arbeider i sjukehusene, både arbeidsmiljøet og mulighetene for å arbeide rasjonelt og effektivt. I den tiden fylkene hadde hovedansvaret for å bygge sjukehusene, og det gjelder omtrent hele vår sjukehushistorie fram til 2002, ble vurderingen av behovet for investeringer i sjukehus gjort lokalt i fylket med god hjelp av den medisinske ekspertise man hadde i fylket og med råd fra sentrale helsestyremakter. Vedtakene om investeringer i sjukehusene ble gjort i fylkestingene, som også var ansvarlig for finansieringen og for driften. Investeringene omfatter nye sjukehus, påbygg, ombygginger og utstyr. Det øverste politiske fellesorgan i fylket kunne vedta en plan for disse investeringer og tidfeste når de burde gjennomføres. Det var kort veg fra befolkningen, fagfolkene og de ansatte, interesseorganisasjonene og kommunene til fylkestingets organer og medlemmer. Og fylkestingene hadde medlemmer som forsto seg bedre på sjukehusdrift enn rikspolitikere flest. Behovsituasjonen i sjukehussektoren nådde fram til dem som hadde beslutningsansvaret og også ansvaret for økonomien. Sjukehusene måtte prioriteres, og de ble prioritert. Ordførerne i fylket satt i fylkestinget og ila kommunene økte skatter for å bygge sjukehus, og vertskommunene påtok seg tunge forpliktelser. Da fylkene i 1976 mistet retten til selv å kunne påvirke sine årlige skatteinntekter, fortsatte fylkestingene ut fra befolkningens behov, og innen trange statlig fastsatte rammer, å prioritere sjukehusene så sterkt at det gikk ut over videregående skoler, fylkesveger og samferdsel ellers. Man fikk et finansieringssystem som ikke gjorde det mulig å få kanalisert befolkningens villighet til å betale for de helsetjenester de ønsket. Det ser man av hva folk i land med i det vesentlige privat helsevesen er villig til    > Fagbladet 11/2007 > 57 Illustrasjonsfoto: colourbox.com fbaargang2007 fbseksjonHEL