FOKUS Illustrasjonsfoto: colourbox.com livet og døden. Pårørende er bekymret: «Far er blitt noe urolig og virker redd.» Jeg setter meg ned ved siden av sengen og tar ham i hånden. Han klarer å gi uttrykk for at han ikke har fysiske smerter, men er redd for det som skal skje. Jeg sitter der, begynner å nynne på en sang som jeg vet han er så glad i. Kjenner grepet i handa blir svakere, føler angsten avtar, føler at han er tryggere nå! Kjenner en tåre nedover mitt eget kinn og ser hva pårørende har å streve med. Skjønner nå at det ikke er så lenge igjen. Det er stilt – hører klokkene ringer ute på avdelingen, tenker på min kollega som springer, hun er ung og uerfaren, vil helst slippe å være her. Det går ennå en halv time. Snart stilner pusten, det er over nå – helt stille og udramatisk. Jeg ordner litt av det praktiske – finner en hvit duk og et lys til nattbordet, gjør det litt pent rundt den døde. Nå er det pårørende som trenger min omsorg. Dette er deres første møte med døden, og de har et stort behov for å prate. De velger å være på rommet, men er veldig takknemlige for mitt nærvær. KLOKKEN ER SNART FIRE om morgenen, og de pårørende drar hjem. Nå har det stilnet på avdelingen. Vi setter oss ned for å spise nista og drikke en kopp kaffe. Min kollega er både fortvilet og sliten. Hun gir uttrykk for at hun er usikker på sitt valg av yrke. Føler at hun ikke har strukket helt til i natt. Er usikker og redd for dette med døden. Jeg forsøker å gi noen oppløftende ord slik at hun blir motivert til å gå videre. Husker at jeg også var redd og usikker. Etter en stund bestemmer hun seg for at hun vil inn på rommet til den døde. Jeg følger henne bort til sengen og ser at hun er stolt av seg selv som har klart dette. Hun har aldri sett noen døde før. Etter en stund med prat føler jeg at hun er motivert til å gå videre og forbli i dette yrket, iallfall en stund til. Jeg forklarer at det er ikke så urolig og travelt hver natt. Snart er det morgen, og vi må gå runden – inn til alle sammen og se at alt er i orden. Noen må også snus slik at de ikke blir såre. Andre er våkne og vil opp. Noen er kaffetørste. Snart kommer dagvaktene og rapporten om nattens hendinger må skrives. Alt er bra på avdelingen, og alt har liksom gått så greit. Det er ingen som ser på meg at jeg er sliten og har brukt veldig mye av meg selv for at situasjonen er som den er nå. Avdelingsleder er opptatt av fordeling av oppgaver utover dagen, og er lite opptatt av hvordan vi nattvaktene har det. Vi blir ønsket «vel hjem og sov godt». PÅ VEIEN HJEM har jeg tid til å tenke over min arbeidssituasjon. Jeg er takknemlig for at jeg har en mann som har full jobb, jeg har en deltidsstilling som ikke på noen måte er stor nok til å dekke mine utgifter. Vi hjelpepleiere får ofte bare små deltidsstillinger. Det er liksom ikke bruk for oss mer. Skulle heller vært sykepleier. Kjenner en klump i halsen når jeg tenker på om jeg har gjort denne natten bedre for noen. Er hjemme nå, og blir møtt i gangen av min mann som har nykokt kaffe til meg. Han spør bare: «Har du hatt en slitsom natt?» Han vet at han bare får et ja til svar. Er takknemlig for at jeg snart kan sove og at jeg tross alt har en jobb å gå til som jeg er så glad i. Fagbladet 12/2007 > 45 fbaargang2007 fbseksjonHEL