Grethe Eriksen Yrke: Hjelpepleier Jobbsted: Hjemmesykepleien i Hønefoss og Hov omsorgsdistrikt Sivilstatus: Gift Hobby: Julenisser Underjordiske sjeler Hun måtte vekke nissene tidlig i år – for en liten pressevisning. Egentlig kommer de ikke klatrende ut av nissekommoden før uti julemåneden. – Kommer de fram for tidlig, kan det bli for lenge av det gode, mener Grethe Eriksen. Hun har samlet nisser i 40 år. Nå har hun plukket ut et assortert utvalg fra skuffene der stue-, peisestue- og kjøkkennissene sover det meste av året. – Noen er nissemennesker og andre er englemennesker. Jeg koser meg med nissene, og liker å pynte til jul. Det er mye arbeid, for det må gjøres ordentlig sånn at det ikke bare blir rot. Det tar et par dager å sette fram de hundre rødkledde, samt et par stykker i mer utenlandsk klesdrakt. I tillegg skal sleden med de vinterkledde stå ute sammen med fjøsnissen som lyser opp inngangstrappa til julefest på Hønefoss. Grethe har en egen landsby av barn og barnebarns produksjon opp gjennom årene. – Barnebarna har i alle år vært med og pyntet til jul. Det hører med. Nå er de blitt 13 og 9 år, sier Grethe. Mon tro om vi ikke aner en ørliten lettelse over at de er blitt så store at barnesinnet ikke lenger tar skade av at mormor endrer littegranne på deres plasseringer. For nissene er jo vant til å ha sine faste plasser, og kan bli lei seg når partneren plutselig har flyttet til peishylla sammen med en helt annen nissedame. – Nei, jeg har aldri kastet noen, det blir som å hive ut en bit av sjela. Grethe elsker å gjøre det hyggelig også for beboerne i trygdeboligen der hun jobber. Hun pynter gjerne til jul hvis de spør. – Da ber jeg dem alltid å vise meg hvor tingene er og hvor de vil ha det. Folk blir så glade, de er veldig takknemlige. Det er ikke mye som skal til. – Du vet, hvis noen er litt masete, så har det med sykdommen å gjøre. Ingen vil være vanskelig, mener Grethe, og mens hun varsomt putter en støttende arm rundt nissefar, legger hun ettertenksomt til; – Nei, jeg ser ikke for meg at jeg blir et hespetre når jeg blir gammel. Tekst: TITTI BRUN Foto: ERIK. M. SUNDT JOBBLIV Fagbladet 12/2007 > 71 fbaargang2007 fbseksjonHEL