FOKUS Fysisk aktivitet og bøy og tøy i arbeidstiden er et av helseministerens tiltak for å redusere sykefraværet ved sykehusene. Men dersom det er riktig at sykefraværet skyldes for lite folk til å gi nødvendig helsehjelp, blir det vel bare verre? > JACK WANG Fylkesleder i Fagforbundet Vestfold Fokus-forfatteren kritiserer helseministerens trimprosjekt ved sykehusene. Det er et fåfengt tiltak mot sykefraværet når problemet er mangel på ressurser og for lite folk. Hjertelag og dørkskrubb 44 > Fagbladet 1/2008 DET ER IKKE det at jeg vil gjøre meg vittig på andres bekostning, eller vitse med det som ikke bør vitses med. Og det er ikke det at jeg ikke alarmeres av sånt som er alarmerende heller, langt derifra. At sykefraværet i helseforetakene er alarmerende, er det ingen tvil om, fordi symptomene nå peker i retning det fatale. Men jeg reagerer på medisinen, det må jeg si. Den er foreskrevet av selveste helseministeren, og består av en dose daglig, moderat fysisk aktivitet som skal bringe sunnhet tilbake til virksomhetene. Det er nemlig rapportert om muskel- og skjelettlidelser, må vite, og derfor har ministeren sørget for tre millioner, øremerket en helserøkt som skal få 10.000 ansatte til å stå i jobb. Strekk og bøy i arbeidstiden har sykdomsforebyggende effekt, det vet vi, og ryggvè og annen styggedom er ikke et ansvar for arbeidsgiver alene, men en personlig utfordring som den enkelte må ta på alvor. Derfor skal ingen ansatte komme rekende med huff og au i musklene heretter, uten å bli stilt ettertrykkelig til veggs, for har vedkommende trent? Og har han deltatt i avdelingens obligatoriske mosjonsrøkt, som det er lagt opp til i arbeidstiden til og med, for å gjøre ansatte i stand til å utholde maset? Konfrontert med et slikt tankegods kan jeg ikke hjelpe for at hodet fylles av bilder, og best er kanskje det av skipperen, han som midt i stormen beordrer dørken skrubbet, fordi en skrubbet dørk er en pryd for ethvert skip, om det synker aldri så mye. MEN BEVARE MEG VEL, strekk og bøy er fine greier, det er det ingen tvil om. Prosjektet har dessuten støtte i de ansattes organisasjoner, hvilket er selvsagt, fordi det dreier seg om et godt arbeidsmiljø, eller et dårlig et. Og da er organisasjonene ikke måles i milligram, men i tid og rom for omtanke. En ting er at sykehusene ikke har rom for den fysiske helserøkten, det er alvorlig nok, men når omsorgen rasjonaliseres bort forsvinner sykehusets bærende idé, som rett og slett har med livet selv å gjøre, fra forløsning til død i verdighet. Forsvinner dette perspektivet, forsvinner i virkeligheten alt. Kari hjelpepleier kan derfor utholde litt vondt i ryggen, eller vondt i armene eller føttene hvis hun vet at hun har gjort gangs arbeid i dag, og stort sett fått tid til det hun ville. Men hun kan ikke «Omsorg og medmenneskelighet måles ikke i milligram, men i tid og rom for omtanke.» selvfølgelig sjakk matt, for hvem vil ikke ha et godt arbeidsmiljø? Likevel slår det meg at når om lag en tredel av sykefraværet i helseforetakene skyldes forhold ved arbeidet, så er akilleshælen ikke akilleshælen, men det vi litt pompøst omtaler som hjertelaget. Eller stress og psykiske plager, som det heter i håndterbart språk. Uansett snakker vi om størrelser så svære at de ikke foreskrives som medisin, fordi omsorg og medmenneskelighet utholde at Hansen ikke fikk stellet, eller at Jensen ikke fikk smertelindring, eller at Olsen ikke fikk mat i tide, eller den samtalen han ba om, som hun hadde lovet, men som det ikke ble tid til fordi det kom noe i veien, dessverre, slik det alltid gjør, på vakt etter vakt etter vakt. Det er dette hun ikke klarer, fordi fortvilelsen over ikke å strekke til er mer enn et menneske kan bære. Karis smerteterskel påvirkes fbaargang2008 fbseksjonHEL