RUSOMSORG TEMA – Man merker det på en pasient som nærmer seg grensa for tidsrammen som er bestemt. Han får lyst til å hoppe over etapper, og blir utålmodig i arbeidet, sier Holmestad. Hun er frustrert over det hun opplever som mangel på en felles forståelse mellom behandlere og oppdragsgivere. – Det forventes at det skal være en strømlinjeforma veg, men det er det jo ikke. Ofte er det kronglete, og det vet ikke oppdragsgiverne nok om. Man går ikke fra A til Å helt automatisk, sier hun. – Om det var slik, hadde vi jo hatt en fasit, skyter Morten inn. Nye opplevelser Det har tatt tid, men han begynner å føle seg trygg nå. Tilhørigheten og fellesskapet kollektivet har gitt ham, har hatt stor betydning. – Man får relasjoner som er bygd på andre verdier enn på utsida. I en alder av 38 år har Morten nettopp begynt å føle seg nær rusfrie mennesker. – Jeg har oppdaga sider ved meg selv som ikke er spiselige, sier han. Det er likevel ikke mange måneder til Morten skal begynne å forberede seg til et liv utenfor kollektivet. Han skal skape seg en helt ny tilværelse – denne gangen uten rus. – Strukturen de har mast så mye med her inne, skal jeg klare helt på egen hånd. Men å få seg et liknende nettverk på utsida, det er ikke gjort på en dag. Han er litt usikker. Om noen måneder skal han kanskje være i en egen leilighet. – Jeg vet ikke hvordan det skal gå. Men jeg har jo en sikkerhetslinje her, sier han. Ville være trygg Å gjenoppta kontakt med familien er en del av behandlingen. Det var ingen enkel sak for Morten, som fortsatt har begge foreldrene sine – og en datter på to og et halvt år. – Jeg ville ikke gjøre det før jeg var trygg på at jeg skulle klare det. Når jeg ser at det går den rette vegen, føles det kjempebra. Sønnen på 18 har han ikke hatt kontakt med på veldig lenge, men Morten forsøker ikke å ha dårlig samvittighet for det som har skjedd i fortiden. – Alle som bryr seg synes jeg gjør det kjempebra. Jeg føler jeg har kommet et godt stykke, men det er mange utfordringer igjen før jeg kan si med hånda på hjertet at jeg står stødig. Ferdig blir man aldri, man er nødt til å holde fokus hele tida. Men avstanden i tid hjelper. Edle Ravndal, forsker ved Statens institutt for rusmiddelforskning. – Grov forenkling Helse Sør-Øst baserer sine kravspesifikasjoner på et faglig grunnlag som kan være utilstrekkelig. – Å bruke såpass mye plass på såkalte randomiserte studier, er en grov forenkling av virkeligheten, sier Edle Ravndal, forsker ved Statens institutt for rusmiddelforskning (Sirius), og dessuten professor ved seksjon for kliniske rusmiddelproblemer ved Universitetet i Oslo. NMU-rapporten fra 2003, som Helse Sør-Øst baserer seg på i sine kravspesifikasjoner, er en såkalt kunnskapsoppsummering. Her forsøker man å gjøre opp status for den tilgjengelige forskningen på rusfeltet, for dermed å gi en pekepinn på hvilke metoder som viser seg mest effektive i behandlingsøyemed. I rapportens første del settes det blant annet opp et hierarki over hvor stor vekt de ulike forskningsmetodene skal tillegges. Her står randomiserte kontrollerte forsøk oppført som nummer en. Behandling i tomrom? Ravndal har tidligere skrevet to kritiske artikler som tar for seg problemene som oppstår når man på en ubalansert måte forsøker å trekke naturvitenskapelig metode inn på det sosialfaglige feltet. I januar 2007 skrev hun i tidsskriftet Utposten: «Metodikken i RTC (randomiserte kontrollerte forsøk) er opprinnelig laget for klinisk laboratorieforskning basert på naturvitenskapelig teori.» I en artikkel i NAT, publisert i 2006, skriver hun at man fra flere studier har lært at «behandling av rusproblemer ikke foregår i et tomrom, hvor kun enkle terapeutiske intervensjoner spiller en rolle, men i et komplekst samspill mellom mange ulike faktorer både i og utenfor selve behandlingen». – Generell trend Sosialøkonom Hans Olav Melberg oppfatter at vektleggingen av naturvitenskapelige metoder er et eksempel på en generell trend i det medisinske fagfeltet. – Man vil helst bruke randomiserte eksperimenter så mye som mulig. Hadde det vært mulig, ville det også vært det beste, men i praksis fungerer det ikke alltid. Blant annet viser det seg at rundt 30 prosent av rusmisbrukerne ikke ønsker å være med på denne typen forsøk, noe som gjør forsøkenes representativitet tvilsomme. RANDOMISERTE KONTROLLERTE FORSØK To grupper sammenliknes, en eksperiment- og en kontrollgruppe. Gruppene skal være tilfeldig sammensatt (randomisert). Kontrollgruppen får ikke behandling, eller eventuelt placebo, som skal være terapeutisk troverdig. Klienten bør bare ha en lidelse som intervensjonen er rettet mot. Kilde: Edle Ravndal Fagbladet 1/2008 > 13 fbaargang2008 fbseksjonKON