KRONIKK Helt siden de rødgrønne vant valget i september 2005 har det pågått en kamp om innholdet i seieren. Nå, et snaut år etter Gerd-Liv Vallas fall, kan det se ut som om høyresiden i alliansen har fått full kontroll. Fortsetter det slik, kan de rødgrønne tape valget i 2009. > BENT SOFUS TRANØY Førsteamanuensis ved Institutt for statsvitenskap, Universitet i Oslo. Kronikkforfatteren beskriver kampen for de rødgrønnes valgseier i 2005. Han spår at regjeringen kan tape valget i 2009. Kampen om valgseieren 56 > Fagbladet 2/2008 PROBLEMET er avstanden mellom retorikk og politikk. Venstre-Stoltenberg er ikke helt ulik en annonse fra Elkjøp. Full av lokketilbud for å få deg inn i butikken. Årene med regjeringsmakt har vist oss at høyresiden – kretsen rundt Stoltenberg, Fellesforbundet og utvalgte toppbyråkrater – i hovedsak ønsker en lyseblå politikk. Til vedvarende skuffelse for dem som fikk dem i posisjon. Media elsker å analysere politikken som et maktspill, men vi får vite mindre om hva som står på spill. Hva er grunnlaget for den ideologiske kløften som går tvers gjennom den rødgrønne alliansen? LA OSS BEGYNNE med dem som av og til kalles for direktørvenna til Jens. Da det stormet som verst rundt arbeiderpartilaget med det tilgjort forfinede navnet «Christiania», forsøkte de å framstille seg selv som ofre for fordommer og diskriminering. Men er det urimelig å tro at hvem du omgås, hvor du arbeider, hva du jobber med – og ikke minst hvilken inntekt du har, påvirker ditt syn på saker og ting? Samfunnet i stort – hvilke problemer som er mest påtrengende og hva som er gode løsninger – ser annerledes ut fra en direktørstol i en halvprivatisert bedrift enn fra gulvet på et sykehjem – eller fra et skrivebord på Blindern for den saks skyld. Ser vi bort fra Fellesforbundstoppene, er det et kjennetegn ved høyresiden i den rødgrønne alliansen at de mangler annen Politikk er lik kommunikasjon, og kommunikasjon er lik form. Innholdet er det mindre viktig med. Som reklamefolk – og som alle lyseblå sosialdemokraters ultimative forbilde Berlusconivennen og seks millioner kroner i året Wall Street-lobbyisten Tony Blair – kan de mest ambisiøse av dem tenke seg å selge nesten hva som helst. Aller best er de likevel når de er destruktive. Når de tar sine motstandere gjennom media. Slik ble de kvitt Jagland og Valla. Gi dem litt å «Gode løsninger ser annerledes ut fra en direktørstol enn fra gulvet på et sykehjem.» forankring enn den de har i sin egen vennekrets. Deres biografier spenner riktignok fra DNAadel til tilpasningsdyktig innflytterungdom. Men ideologisk er dette mennesker uten fortid. Til gjengjeld er de mer enn vanlig opptatt av egen framtid. Materielt og karrieremessig. Et annet kjennetegn er at de er eksperter på mediehåndtering. jobbe med (Jaglands ordkløneri og Vallas kantete og autoritære stil), og venne-, kjæreste-, nabo-, eksmann- og -konegjengen fra Akersgata sørger for at skredet løsner. IDEOLOGISK er høyre-Ap preget av noen få ulne prinsipper. Ett av dem er stor tro på markedet som fordelingsmeka- fbaargang2008 fbseksjonKIR