doms sterke sider Å be om en hodepinetablett eller et plaster kan være første skritt på veien ut av en vanskelig livssituasjon. Skolehelsetjenesten går nye veier for å nå ungdom som sliter psykisk. Tekst og foto: SIDSEL HJELME Intet problem er for stort, og intet for lite for skolehelsetjenesten på Lambertseter videregående skole. Her er døren alltid åpen. – De prøver oss ut, ser hvordan vi reagerer. Det kan gå lang tid før de kommer til det som egentlig er problemet, sier helsesøster Astri Hvesser. Å være tilgjengelig på skolen er helt avgjørende, mener den erfarne helsesøsteren: – Her er vi når de trenger det, enten ungdommene bare stikker innom for å skravle, eller har alvorlige problemer. Og ikke minst er vi her for alle dem som befinner seg et sted midt imellom: De som sliter med ting som kan bli alvorlige hvis de ikke blir sett og får hjelp til å ta tak i problemene. BUP til førstelinje Lavterskeltilbudet med fokus på psykisk helse ved Lambertseter, Holtet og Nordstrand videregående skoler i Oslo er en videreføring av et tilsvarende prosjekt som ble gjennomført fra 2004 til 2007. Bakgrunnen for prosjektet var at det tok for lang tid å få hjelp i barne- og ungdomspsykiatrien, og terskelen var for høy. Gjennom tett samarbeid mellom skolehelsetjenesten og barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) ble tilbudet betydelig styrket i prosjektperioden. På skolene samarbeider helsesøster og en representant for BUP om å ta imot de unge som ramler inn døra. – En stor overgang for «BUPene» som tradisjonelt har sittet godt beskyt- tet bak skranker i henvisningsrutiner i 2.-linjetjenesten. Her er de helt i front, og her må de være, mener prosjektleder og klinisk pedagog Kristin Olaisen, som selv har mange års erfaring fra BUP, og nå sørger for åpen dør til elevene på Nordstrand og Holtet videregående skole. En oppgave hun deler med helsesøster Anita Hansen og Turid Lieseth. – Erfaringene er så entydige. Vi må ut i førstelinjetjenesten for å nå ungdommene som sliter psykisk. De som har størst behov for hjelp er gjerne de som på ulike måter unndrar seg hjelp. Men ved å være ute på skolene, og ved at ungdommene kan komme og gå som de vil i perioder, når vi fram til langt flere, fastslår Kristin Olaisen. Resiliens – Ungdomstiden er utfordrende, og ungdommene skal gjøre mange krevende erfaringer for første gang; det er derfor mer vanlig å oppleve livskriser, kriser som kan være veldig dramatiske for en ungdom, sier prosjektlederen. – Problemene er veldig ulike. Noen har psykisk syke foreldre, noen lever med overgrep og misbruk eller andre vanskelige familiesituasjoner. Da gjelder det å få tak i den robuste siden av ungdommene og bidra til å styrke disse sidene så de klarer å stå i problemene. Ikke alle problemer er mulig å løse. Vi prøver å ha et utviklingsfremmende perspektiv i arbeidet vårt, og    > Fagbladet 3/2008 > 31 fbaargang2008 fbseksjonKIR