Obrigado! Den tilsynelatende gamle damen kommer meg dansende i møte. Hun strigråter, og det tar noen sekunder før jeg skjønner at det er gledestårer. Jeg skjønner ett ord; obrigado – takk! Tekst og foto: GEIRMUND JOR Vi står på tunet til et falleferdig hus på landsbygda i Angola. Damen er Deolinda Cassova, 45 år. Vi har aldri sett hverandre før, men hun vet hvem vi er. Vi er representanter for et fagforbund langt nord som har stilt penger til rådighet til lokalsamfunnsprogrammet hun nyter godt av. Det har holdt liv i familien hennes. Fagforbundskyllinger Det er ikke små utfordringer Deolinda står overfor etter at mannen døde for tre år siden. Hun har hatt ansvaret for hele familien på åtte mennesker. En av dem, en fjortenåring, er alvorlig sjuk av malaria. Hun er kastet ut av huset hun har bodd i, og bygger nå et nytt hus med egne hender sammen med ungene. Heller ikke det hadde gått uten hjelpen fra nord, får vi vite. – Livet er totalt forandret. Nå får jeg hjelp til å forsørge ungene, til å kjøpe bølgeblikk til taket på huset mitt, og jeg har fått kyllinger som skal gjøre det lettere for oss å forsørge oss selv. En total omveltning, sier hun. Vi er fire fra Fagforbundet som møter Deolinda. Jeg blir beskjemmet over takknemligheten hun viser oss. Det er vanskelig å forstå at den beskjedne hjelpen hun har fått, kan bety så mye. Hjelp til selvhjelp Lokalsamfunnsprogrammet er en del av Fagforbundets barneby i Huambo, som nå tar form. Programmet tar sikte på å nå ut til familier som er drevet enten av besteforeldre, aleneforeldre eller eldre søsken. Fullt utbygd skal lokalsamfunnsprogrammet gi tilbud til om lag 1200 personer. Målet er å gi hjelp til selvhjelp slik at familiene etter hvert kan greie seg selv. Målet er også å få flere unger inn på skolen som SOS bygger litt utenfor Fagforbundets barneby. Deolinda er klar på at unger bør gå på skole, men det er lettere sagt enn gjort. Bare én av ungene hennes går på skolen. De andre kan ikke. Eldstemann må hjelpe mor med å skaffe penger, storesøster har fått et eget barn og må passe det, den ene gutten fikk ikke fortsette på grunn av malariaen, og veslejenta Rosalina er for liten. Men hun skal begynne på den nye, flotte skolen som er under oppføring. Det er sikkert, stråler Deolinda, full av energi og tro på livet. Fagbladet 8/2008 > 49 TAR FORM: Fagforbundets barneby er i ferd med å bli virkelighet. vanskelig. Disse problemene har fått millioner av angolanere til å flytte fra landsbygda til hovedstaden Luanda. President dos Santos understreket i sin tale at det er viktig for den nye regjeringen å brette opp ermene og starte det store gjenoppbyggingsprosjektet. Han oppfordret statsrådene til mindre prat og mer hardt arbeid. Målet er at verden snart skal se et nytt Angola. Selv om økonomien i Angola er god, mangler den unge befolkningen så å si alt. Gutten med tøyfilla bryr seg ikke mye om hva politikerne sier eller gjør. Han er mest opptatt av å få noen kwanzaer slik at han og lillebroren får seg noe å spise i kveld. De slitne lakkskoa mine trenger nok en puss likevel. Jeg titter på gutten som er i samme alder som 8-åringen hjemme. – Yes. I want shoeshine tonight! Foto: Geirmund Jor fbaargang2008 fbseksjonSAM