personalet ved Tjærahågen Bofellesskap har sammenliknet med mange andre sjukehjem, er en egen bil. – Her er ingen låste dører. Vi bruker heller ikke koder. Begge deler er jo tvang og dermed ulovlig siden beboerne ikke er i stand til å huske og bruke kodene. Hvis vi ser at en beboer er på vei ut, slår vi følge med ham eller henne. – Men det hender også at noen av de sprekeste går langt av sted og vi må sette oss i bilen for å hente dem. Vi hadde for eksempel sju NSB-ansatte her samtidig for noen år siden. Da hendte det vi måtte kjøre de sju kilometerne ned til jernbanestasjonen for å hente en og annen, forteller Tverå som røper at hun frykter både tvang og rutiner. – Jeg er kjemperedd for rutiner. Vi kan legge planer, men det må være beboernes behov som bestemmer dagen. Om to av beboerne er deprimert en dag, kan vi ikke si at vi ikke har tid til dem fordi vi har noe annet på dagsplanen. Godt sted å være På Tjærahågen legger alle ansatte vekt på at beboerne skal leve et mest mulig vanlig liv. En viktig del av et normalt liv er husarbeid og matlaging. – Vi er gode på å legge merke til hvilke ressurser beboerne har, og alle deltar i huslige sysler med sin kunnskap og sin ballast, sier Ann-Marit Tverå. Tre avdelinger har åpent kjøkken slik at beboerne kan gå inn og delta i matlagingen. All mat blir laget på kjøkkenet, og beboerne er med i hele prosessen. De steiker bacon og vafler, skreller poteter og kutter grønnsaker. – Denne generasjonen er ikke vant til å gå på restaurant og bli servert. I hvert fall ikke hver dag, sier Tverå. Hun kan opplyse at det ikke er uvanlig at beboerne legger på seg opptil ti kilo i løpet av de første månedene på Tjærahågen. – Duftene sprer seg utover i avdelingen og pirrer appetitten. Vi har også en god atmosfære rundt matbordet. Jeg syns det er naturlig at alle som Demensplanen i Rana Politikerne i Rana kommune vedtok en demensplan i 2006. De to viktigste elementene i demensplanen er opprettelse av et demensteam og inndeling av sjukehjemsavdelingene for beboere med demens etter deres funksjonsnivå og pleiebehov. Hovedoppgavene for demensteamet er å bidra til flere og sikrere diagnostikk av demens og å gi råd og veiledning til mennesker med demens og deres pårørende. Demensteamet har også ansvar for kompetanseheving blant pleiepersonell innen demensomsorgen. For å unngå for stor spredning i funksjonsnivå mellom beboerne, har kommunen opprettet to typer demensavdelinger basert på grad av behov for hjelp til personlig pleie og mobilitet. A-avdelinger: For brukere med demens som hovedårsak til sjukehjemsplass. Beboerne her er stort sett i god fysisk form og har relativt høyt ADL-funksjonsnivå. B-avdeling: Forsterket demensavdeling. Hit får brukere plass uavhengig av ADL-skår. C-avdelinger: Demensavdeling for brukere med demens som hovedårsak til sjukehjemsplass og med stort behov for hjelp til dagligdagse aktiviteter. Beboerne her har en skår på mellom 13 og 6 ved inntak. D-avdelinger: Somatiske sjukehjemavdelinger for brukere med eller uten demens, men med stort pleiebehov. Pasienter med demens som hovedårsak til innleggelse, har en skår på under 6 på Barthel ADL-indeks. 34 prosent av sjukehjemsplassene i Rana er tilpasset brukere med demens. Landsgjennomsnittet er om lag 20 prosent. Ann-Marit Tverå, daglig leder ved Tjærahågen og medlem i kommunens demensteam, sier at differensieringen av beboerne gjør det lettere å skape gode miljøer på sjukehjemmene. – Hvis forskjellene mellom beboerne er for store, blir det lettere konflikter mellom dem. Terminale pasienter trenger for eksempel ro. Da er det ikke greit om naboen er oppegående med en demenslidelse. Han eller hun kan buse inn på rommet og bli sint på den døende, sier hun. – Så hvis livskvaliteten blir bedre av det, hender det vi flytter en beboer fra ett sjukehjem til et annet. har vært med på å lage maten, også er sammen om å spise den. Personalet sitter derfor sammen med beboerne under måltidet. Slik skaper vi mange naturlige situasjoner for samtaler. Tverå mener trivselen blant beboerne og i personalgruppa er to sider av samme sak. – Når vi ser at beboerne har det godt, er det også trivelig for oss som arbeider her. Derfor er personalet stabilt, og vi kan knapt lyse ut en stilling før den er besatt. Rengakaker på Tjærahågen Wenche Olsen er glad for at beboerne får fortsette sitt vanlige liv, og at de får bidra med det de kan. – Mamma er ekspert på rengakaker. Jeg skal ta med utstyr en dag så hun får fortsette å bake gammel ranværingkost, sier hun. Det setter Ann-Marit Tverå stor pris på. – Vi har lenge savna noen som kunne lage ekte husmannskost på Tjærahågen, sier hun. Fagbladet 1/2009 > 35 fbaargang2009 fbseksjonHEL