Morten Krogvold ALDER: 58 år YRKE: Fotograf og programleder. AKTUELL: Et evig engasjement for utsatte grupper. Kunstnere. Funksjonshemmede. Syke. Fattige. Med nærgående linse ønsker fotograf Morten Krogvold å fange menneskeverdet hos dem han portretterer. Intet mindre. Tekst: ELISABETH ARNET Foto: SIV-ELIN NÆRØ Ansikt til ansikt med entusiasten HVER GANG jeg ser Morten Krogvold, blir jeg like overrasket over hvor liten og spinkel han er. Kroppen hans er som i helspenn, og han står nærmest og tripper. Det er som om bøtter av energi er lagret i denne mannen, enda så mye han allerede har øst av den. Men altså – liten og spinkel. Til han begynner å snakke. Plutselig blir han «høy og mørk», holder blikket ditt, intenst til stede. Snakker som en foss, men ikke om hva som helst. Du pjatter ikke med Morten Krogvold. Han snakker moral. Verdier. Forpliktelse. Respekt. Etikk. Han blir jevnlig invitert av næringslivet til å utfordre dem på nettopp disse temaene. MORTEN KROGVOLD er kjent for sitt sosiale engasjement. Han har fotografert kvinner i Afrika, brystkreftopererte, sykehushverdag, fattige og funksjonshemmede. – Du blir ofte kritisert for å lage estetikk ut av nød og elendighet? Forskjønner du virkeligheten med bildene dine? – Anklagen om estetikk er helt legitim. Men jeg kommer til å lage enda mer estetikk, lage enda vakrere bilder. Møtet med Afrika ble en vekker for meg. 99 prosent av bildene fra dette kontinentet er sjokkbilder. Men Afrika er så mye mer enn det. Det er tro på en framtid. Det er smil, vennlighet og latter. Jeg opplever en fantastisk verdighet hos disse menneskene. Fattigdom, ja, men hva er det de er fattige på? På mange måter tror jeg det kan være verre å være fattig i Norge. Er du fattig i Bangladesh, er du i samme båt som millioner andre. Er du 14 år og uten råd til mobiltelefon i Norge, er du sosialt ekskludert. – Vi lever i verdens rikeste land, det flyter av melk og honning, og avisene syder av misnøye, misnøye og misnøye. Vi har ikke lenger et livsprosjekt eller et samfunnsprosjekt. Vi trenger en visjon, ivrer Krogvold. DA HAN STARTET arbeidet med bildene av funksjonshemmede mennesker til boka «Folk» for et par år siden, var Krogvold overbevist om at han ikke hadde noen fordommer. – Under et møte ga jeg dem visittkortet mitt. Det første de spurte om var hvorfor jeg ikke også hadde det i blindeskrift. Om hvorfor jeg var villig til å ekskludere en hel gruppe mennesker. Tanken hadde ikke en gang streifet meg. Hele prosjektet «Folk» var å ikke framstille de funksjonshemmede som ofre, de skulle presenteres på egne premisser. De blir først ofre når samfunnet ikke tar hensyn til deres annerledeshet. Det største komplimentet du kan gi mennesker er at du ser dem, insisterer Krogvold. – Arbeidsgivere ser ikke sine medarbeidere. Mange får aldri noen positiv feedback. Å bli sett, betyr også å bli stilt krav til, understreker Krogvold. Han er overbevist om at den største ulykke som kan ramme et menneske,    > PORTRETTET Fagbladet 1/2009 > 21 fbaargang2009 fbseksjonSAM