FANT RO OG HARMONI: – Jeg har alltid vært trygg på at veien gjennom angst og mørke ville føre meg fram til et godt liv, sier Guro Wendelbo. – Jeg skjønte at jeg måtte ha hjelp for å komme videre. Jeg hadde behov for individuell terapi, for jeg visste at det som skulle fram og bearbeides, var voldsomt. Jeg fikk tilbud om kognitiv gruppeterapi. På det stadiet av sjukdommen var hun ikke en gang i stand til å skjønne ordet kognitiv. Og gruppeterapi var helt uaktuelt, så hun takket nei. Guro fikk etter en stund kontakt med en privatpraktiserende psykolog og begynte i individualterapi. En periode var dette virksomt. Etter hvert fikk også psykologen godkjent avtale med trygdeverket. – En gang sovna han under samtalen. Jeg syntes det var litt respektløst. Men jeg fortsatte bare å prate. Sin egen terapeut Guro arbeidet målbevisst for å finne roen både mens hun var uten terapeut, og mens hun gikk i behandling hos psykologen. – Jeg hadde fagfolk og venner som hjalp meg. Men det meste av arbeidet gjorde jeg selv. Det var en ensom prosess, men jeg var ikke alene i livet. Hun kunne legge seg i mørket på badegolvet om morgenen og ta tak i en drøm eller en smerte, stille seg åpne spørsmål, velge en retning. Og så kom roen. – Jeg måtte tørre å gå inn i det ukjente uten å vite hva jeg ville finne. Mye av det hun fant, ga redselsfull smerte. – Men den store gråten er forløsende. Før hun kunne gå ut av huset, satte hun seg i en stol i entreen for å samle seg. – Jeg måtte sitte i tankestolen før jeg gikk ut døra. Om jeg så bare skulle på butikken, måtte jeg vite at jeg fikk med hele meg – alle følelsene. Hvis jeg oppdaget at jeg hadde glemt en,    > Fagbladet 5/2009 > 37 fbaargang2009 fbseksjonHEL