Rom for bedring Guro Wendelbo opplever en konflikt mellom tenkemåten i hjelpeapparatet og hennes egne behov som bruker. Som uføretrygdet fikk Guro Wendelbo ro til å bli kjent med egne ressurser og interesser. – Det var ingen som stilte forventninger til meg. Jeg kunne jobbe i fred i min rytme. Det ga mestring og styrket selvtillit, sier hun. Og legger til at akkurat det savnet hun mens hun gikk på attføring. Kalendertenkning – Da jeg begynte å arbeide fram minner og bearbeide dem, følte jeg at jeg trengte et hav av tid for å komme meg. Jeg ønsket bare å hvile. Men det kunne jeg ikke. Fordi jeg gikk på attføring i stedet for uføretrygd, måtte jeg forholde meg til det jeg kaller hjelpeapparatets kalendertenkning. Guro ble stressa av vedtaksperioder som varer fra den ene datoen til den andre og av avtaler. – Min opplevelse er at hjelpesystemet forstyrret helbredsprosessen. Tidkrevende Guro Wendelbo betegner det som vanvittig tidkrevende å være bruker av hjelpe- apparatet. – Det er kø på telefonen, saksbehand- ler sitter i møte eller har ferie så det går mye tid bare for å få kontakt. Hun syns også det var amatørmessig og respektløst at representanter for hjelpe-apparatet sa at det pleier å ta et år å bli frisk og arbeidsfør etter en kollaps. – Sånne utsagn skaper forventninger om snarlig bedring. Men jeg var ikke frisk etter et år. I stedet fikk jeg en følelse av nederlag. Mangelfull kvalitetssikring Psykologen hun gikk i terapi hos, fikk etter hvert driftstilskudd fra Nav. – Da jeg søkte om uføretrygd, trengte jeg en uttalelse fra psykologen. Men fordi han ikke svarte på henvendelser, ventet jeg i to år på å få søknaden behandlet. I ettertid ble det reist tilsynssak mot psykologen på grunn av flere kritikkverdige forhold ved behandlingen. – For meg var det en lettelse, men historien sier jo også noe om hjelpeapparatets kvalitetssikring av fagpersoner, mener Guro. Historien i ord og bilder Guro har laget et foredrag hun kaller Veien tilbake. Dette presenterer hun sammen med bilder tatt av naturfotografen Kai Wilhelm Nessler fra Kristiansand. Foredraget handler lite om traumene hun har opplevd, men mer om gode hjelpere inni henne og utenfor. Og om ytre betingelser som kanskje har gjort veien tilbake unødvendig tung og lang. I tillegg til å inspirere mennesker som har opplevd traumer, utfordrer hun fagfolk innen psykisk helse og Nav til å tenke ut over de lineære og firkanta rammene systemet er bygget opp rundt. – Det viktigste for meg er å bidra til økt respekt for mennesket, sier Guro, som selv er utdannet hjelpepleier i psykiatri og barnevernspedagog, og som i tillegg til mange år i arbeidslivet også har 11 års erfaring som pasient, klient og sin egen terapeut. Nå håper hun på en dialog med hjelpeapparatet. – Mye er bra, men jeg tror det er mulig å reflektere over alternative veier å gå. – Jeg håper foredraget mitt vil åpne opp for større tro på egenkompetansen til hver enkelt. Fagbladet 5/2009 > 39 fbaargang2009 fbseksjonHEL