funnet en metode hvor hun spør så enkelt at de finner ut av det. Fleksibilitet Den sikre sansen for kvalitet har hun nok opparbeidet i åra som tidligere eier av en liten garn- og parfymeriforretning i Oslo. I butikktida lærte Wenche-Lise Gulbrandsen service og fleksibilitet. – Men kommunen er utrolig firkantet! sukker hun og forteller historien om frimerkene. – Vi har beskjed om å levere posten til internbudet, som leverer det i bydelsadministrasjonen, forteller hun. Bydelsadministrasjonen holder til en kilometers vei fra barnevernet. Og frankeringen hos bydelsadministrasjonen skjer tidligst neste morgen. Men sannsynligvis seinere. – Du kan ikke satse på å sende ut en møteinnkalling med en ukes varsel og stole på at den kommer fram i tide, utdyper Gulbrandsen. – Men det er klart, det er viktig at kommunen har kontroll på pengene, legger hun til. TIL TJENESTE: Wenche-Lise Gulbrandsen holder orden på det meste ved barneverntjenesten på Sagene. Omstillingen fra egen butikk har også medført at hun måtte lære data. I butikken foregikk tingene på gamlemåten. – Nå sitter jeg ved skjermen hele dagen. Jeg er lei den når jeg kommer hjem fra jobb. Følelser i sving Hun jobber ikke bare fordi det er moro. Åra som selvstendig næringsdrivende har ført til at hun har lavt pensjonsgrunnlag. Ved å holde på litt lenger håper hun på en bedre pensjon. – Tar det ikke på å møte familier i krise? – Mange har det vanskelig. Det ringer fedre og mødre til barn som har blitt akuttplassert. De vil se barna sine. Jeg har opplevd at mødre har hatt ganske så sterke følelsesutbrudd. Alle ville jo synes det var vanskelig. – Får du oppfølging for å takle dette følelsesmessig? – Nei, men jeg kunne sikkert fått det hvis jeg hadde spurt. Jeg har bare aldri tenkt på det. Jeg var med på et kurs for merkantilt ansatte hvor vi rollespilte saker. Det var vellykket. Folk fra andre kontorer fortalte at de er med på klientmøter og fører referater. At de blir trukket mer inn. Jeg skulle ofte ønske at vi fikk litt mer informasjon – at vi for eksempel visste når det ble planlagt en akuttplassering, for da får vi mange telefoner. I stedet må vi snappe opp informasjon her og der. Wenche-Lise Gulbrandsen ser tankefullt ut i luften og ler litt. – Nei, de tenker ikke på det. Og det er ikke fordi de ikke vil at vi skal vite ting. Men det hadde jo gjort jobben mer spennende da. Fagbladet 8/2009 > 33 fbaargang2009 fbseksjonKON