Urfolks kamp for rettigheter En gruppe indianere krevde sine rettigheter i 1974 gjennom «American Indians against Desecration» (AIAD). Andre urfolk fulgte i deres fotspor og begynte å kreve tilbakeføring av menneskelige levninger. Flere gjenbegravninger har funnet sted de senere årene. På en verdenskongress i Venezuela i 1990 ble de første etiske retningslinjene formulert: «WAC First Code of Ethics». Så sent som i 2007 kom den internasjonale avtalen om urfolks rettigheter «Declaration on the rights of indigenous peoples», en internasjonal avtale som Norge har forpliktet seg til. The International Council of Museums (ICOM) har utformet museumsetisk regelverk som gjelder for museer over hele verden. Kilde: Fagbladet Forskningsetikk, nr. 2/2009 blant maoriene og etterkommerne til morioriene om å bringe forfedrene hjem. «Maori og moriori tror på at det gir de døde og deres levende etterkommere tilbake deres verdighet,» står det i rapporten fra nasjonalmuseet Te Papa Tongarewa. Norge for tur – Ulike folkegrupper har forskjellig syn. Det er ikke alle som tillegger menneskelige levninger like stor betydning. Tibetanerne har for eksempel ikke gjort krav på rituelle gjenstander som er laget av hodeskaller eller menneskebein, sier den norske sosialantropologen Espen Wæhle. Han har arbeidet med tilbakeføring av over tusen kranier etter grønlendere i det danske Nationalmuseet i København. Rundt 60 museer og institusjoner i Norge fikk i 2009 brev fra nasjonalmuseet Te Papa Tongarewa på New Zealand med spørsmål om det finnes tatoverte, mumifiserte hoder (toi moko), eller skjelettrester (koiwi tangata) etter urfolkene maorier og moriorier på New Zealand i deres samlinger. Også i Norge fins levninger av maorier i museer og samlinger. Det er sus av verdenshistorie og universitetshistorie over en stor fiskekrok fra New Zealand, som ble kjøpt inn som en av de aller første gjenstandene til Bergen Museum i 1835, ifølge «Katalog over Bergen Museums etnografiske samling fra Oceania». – Vi vet at fiskekroken kommer fra maorier på New Zealand, og at den er laget av et ribbein fra et menneske. Men om ribbeinet stammer fra en hvit sjøkaptein eller fra en maori, vet jeg ikke, sier leder for Stillehavssamlingen i Bergen Museum, sosialantropolog Knut M. Rio. I etnografisk avdeling ved Kulturhistorisk museum i Oslo avslører et dykk i gamle arkiver at det også der fins en hodeskalle av maori i samlingen. Den ligger innpakket i silkepapir i det klimaregulerte magasinet. I samlingen er det også kranier fra en «buskmand», en «hottentott», indianere samt fra en rekke andre individer fra ulike verdenshjørner. – Vi har ingen problemer med å tilbakeføre hodeskallen dersom Te Papa Tongarewa ønsker den tilbake, sier Arne Perminow, antropolog og leder for etnografisk seksjon. – Det eneste vi kunne ha brukt den til, er å vise den fram i en utstilling om rasisme. Ifølge Perminow har styret i Kulturhistorisk museum bestemt at det skal utarbeides egne retningslinjer for hvordan museet skal behandle menneskelige levninger. – Det er ikke bestemt når vi skal komme til Norge ennå, kanskje i 2010, sier Te Herekiekie Herewini. RASISME: Her ligger hodeskallen av en maori sammen med blant annet en hodeskalle av en sjimpanse og en gorilla. I samlingen fins også hodeskaller av mennesker som er registrert med rasebetegnelser som «buskmann» og «hottentott». SPOR ETTER RASETENKNING: Antropolog og leder for etnografisk seksjon i Kulturhistorisk museum, Arne Perminow, i det klimaregulerte magasinet med en pappeske som inneholder en i dag tvilsom samling av hodeskaller fra en tid da rasetenkning gjennomsyret antropologisk så vel som medisinsk tenkning. 36 > Fagbladet 2/2010 Foto: LP. Lorentz Foto: LP. Lorentz fbaargang2010 fbseksjonKIR