DEBATT Foto: Carl Ivar Delingsrud etc. Men det er også krav til meg hva jeg må gjøre for å fylle kravene til rehabiliteringspenger. Jeg må dokumentere i etterkant at jeg har gjennomført det jeg er pålagt. Hvis ikke, blir jeg skyldig Nav det jeg har fått utbetalt i perioden. Nå skal jeg i tillegg begynne å sende inn papirer to ganger i måneden for å si at jeg er under rehabilitering. Skulle jeg være så dårlig at jeg ikke får sendt inn, så får jeg ikke penger. Hvordan skal jeg da få betalt regningene? Samtidig skal vi få utbetaling to ganger i måneden. Dette skaper bare problemer for Nav og for oss som er syke. Kan tenke meg hvor mange telefoner, e-poster, brev etc. de ansatte i Nav kommer til å få. Stakkars ansatte. De blir i hvert fall utslitt. Jeg er syk. Skal jeg i tillegg bli belastet med dette på toppen? Det er helt utrolig, og Nav som ikke klarer å følge opp vanlige sykmeldinger, hva skal de gjøre da? Jeg må ærlig innrømme at all denne skittkastingen som vi sjuke må høre på, er med på å gjøre meg sykere. For jeg blir helt satt ut og deppa av det hele. Jeg betaler min skatt med glede, nettopp for at vi skal ha det trygdesystemet vi har i Norge, og ikke som i USA hvor de uten forsikring ender på gata når de blir syke. Så en bønn og utfordring til Trygve Hegnar, Kristin Clemet, Siv Jensen, Stein Erik «Rimi» Hagen og alle dere andre. Sett dere inn i hva dere uttaler og mener noe om. Og sitt ikke å si at «folk flest» har dårlig arbeidsmoral. Det er ikke sant. Hvis «folk flest» holdt seg hjemme fra jobb i en uke, så kan man jo lure på hvordan det hadde gått. Og husk at også «folk flest» bruker stemmeretten når det er valg. Torun Yamila Berg, som hadde en god helsedag > MIDTØSTEN Grusomme erfaringer Det er bare få uker siden israelske soldater brøt seg inn på soverommet til denne familien i Nablus og skjøt faren gjennom hodet. Etterpå spurte de kona hva mannen het. Da hun oppga navnet, sa den ene soldaten «sorry», men da var mannen allerede drept. Soldatene forsvant. Guiden som Fagforbundets delegasjon brukte da vi var i Midtøsten, hadde snakket med kona og sønnen som så det hele skje. De ba om å få møte oss for å fortelle det de hadde sett. De ba oss fortelle alle om hva som har hendt, de vil ikke at dette skal bli glemt. Vi lovte å gjøre det. Hun holder fram de blodige tøystykkene og virker forbausende rolig og klar, sønnen er åpenbart utgrått, men greier fortsatt ikke å sove. Det er ikke så mye å si. Dette er daglig kost for sivilbefolkningen på deler av Vestbredden. For denne familien er det en katastrofe. Tilfeldigvis hadde vi med oss en teddybjørn, som vi ga gutten. Det kan virke malplassert, men hva er riktig i en slik situasjon? Plutselig gråt gutten som om han aldri ville slutte, og da gråt moren også. Begge uten en lyd, tårene bare rant. Ingen i den norske delegasjonen greide å snakke etter at vi hadde tatt farvel med dem. Selv ikke guiden vår, som ellers er svært pratsom, sa noe. Vi gråt alle sammen. Jeg tenker at dette på en måte høres grotesk ut, men jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal kunne fortelle hva vi så og hørte. Når vi i gruppa endelig greide å snakke sammen igjen, var vi enige om at ingen av oss hadde tatt skade av dette. De ville snakke med oss, og vi ville snakke med dem. Ingen av oss var tvunget inn i en situasjon vi ikke ønsket. Ingen av oss opplevde noe som gjorde galt verre. Ingen kan skjerme seg for dette. Skulle vi ikke høre dem fortelle om hva de hadde sett og opplevd, og som de hadde behov for å fortelle om og om igjen? Vi lovte å fortelle denne triste historien videre. Carl Ivar Delingsrud rådgiver i Fagforbundet > SYKELØNN Også arbeids- takeren må bidra Jeg melder meg herved på i sykelønnsdebatten. I Fagbladet nr. 1/2010 kommenterer Gerd Eva Volden nye angrep på sykelønna. Jeg er enig i mye av det hun skriver, men jeg mener i motsetning til henne at man bør vurdere å redusere ytelsene litt i den tida man bruker egenmelding. For å ta det med en gang: Jeg mener at vi fortsatt skal ha en god sykelønnsordning her i landet, og jeg ønsker ikke å støte mennesker ut av arbeidslivet/fellesskapet med ev. endringer. Men vi må allikevel prøve å tenke nytt. Det er greit nok hvis man som arbeidstaker kommer med en legeerklæring på at man er syk. Da skal man også i framtida få full lønn under sykdom. Derimot mener jeg at man bør innføre en ordning der man får mellom 80 og 90 prosent av ordinær bruttolønn i hvert fall noen av de dagene man bruker egenmelding. Så lenge det er ordinær lønn før skatt som blir litt mindre, vil også staten tape skatteinntekter på folk som sykmelder seg. Ordningen med egenerklæring er jo en slags tillitserklæring mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, og denne tilliten/frivilligheten kan godt koste litt også for den ansatte. Andreas Wold Johansen Fagbladet 2/2010 > 51 fbaargang2010 fbseksjonKIR