Innlegg må ikke overstige 4000 tegn inkl. mellomrom.    debatt@fagforbundet.no    DEBATT navn fra Ahmed til Anton Haug, fikk jeg tre jobbilbud. For å overleve, jobber jeg i dag som nattvakt på et sykehjem og i en avlastningsbolig 23 netter som våken nattvakt hver måned. Men jeg skifter bare bleier. Legekunnskapen min glemmer jeg snart. Hvis du ble like diskriminert av et samfunn som jeg, hva ville du gjort? Hvordan ville du definert urettferdighet, fattigdom og diskriminering? Ingen hører våre rop, vi har ingen stemme i det norske samfunn. Ahmed Abbasnejad alias Anton Haug Eriksson Illustrasjonsfoto: colourbox.com fordi eiendom betyr makt. Å tilhøre venstresida, betyr for meg å gi eiendom og nyttiggjøringa av denne til dem som har skapt den». Hagtvet viser til at statsrådemner nå «selger sin store tanke» i dobbelt forstand, og at høyresosialdemokrater pusher opp feite lønner. En rød-grønn regjering kan bare få varig støtte om den tar tak i uretten og gir også de svakeste trygghet i hverdagen. Da trenger den sjølsikre fagfolk i sin midte. Lafontaine og Judt har vist til at løsningene ligger i å forlate den ensidige kapitalistiske produksjonsveksttanken. Da må man redusere/frata spekulasjonskapitalen dens økonomiske, og derved dens politiske hegemoni. Den akutte økonomiske krisa viser at det nettopp var kapitalspekulanter som utløste denne. Derfor er Næringsdepartementets oppgave å redusere disses innflytelse ved å gi de ansatte og det offentlige større innflytelse i foretakenes styrer. Som en rettesnor må de statlige foretak gå i spissen, og næringsministeren har en historisk mulighet ved å velge styrer, og styre den politisk/demokratisk utviklinga i nasjonens felles foretak. Ikke minst oljeindustrien må skjermes fra privat innflytelse, slik at hele nasjonen får de inntekter som kan sikre ikke bare framtidige pensjoner, men gi oss en verdig helse- og sosialomsorg her og nå. Åge Fjeld, Moss (Innlegget er forkortet. Red.) > MIDTØSTEN Den andre siden Konflikten mellom jøder og muslimer går helt tilbake til etableringen av islam for over 1400 år siden. Slik man ofte får inntrykk av i norske medier, inkludert Fagbladet, begynte konflikten i 1967, eller da den jødiske stat Israel ble etablert, nemlig i 1948. Virkeligheten er en annen: Når palestinerne sier okkupasjon, mener de 1948-okkupasjonen. Hele Israel anses av dem å være en ulovlig bosetting. Når det gjelder Jerusalem, anser palestinerne hele byen som en palestinsk by. Fram til 1967 led jødene i Jerusalem under en brutal, palestinsk blokade. De sultet og levde i isolasjon. Palestinerne forsøkte på denne måten å bli «kvitt» dem. Men i 1967 ble endelig Jerusalem befridd fra den palestinske okkupasjonen. Judea og Samaria ble også befridd. Siden da har den jødiske befolkningen levd i relativ sikkerhet, men Israels kamp for frihet er ikke over. Tvert imot. Igjen og igjen kan man høre fra arabiske ledere at en tilbakeføring til grensene fra 1967, ikke er slutten på konflikten. Hva mener de med det? I klar oversettelse betyr dette at så lenge Israel fortsetter å eksistere, vil konflikten eksistere. Israel er som en liten båt som forsøker å holde seg flytende, med store bølger av trusler og fiendtlighet på alle kanter. Den meget upopulære sikkerhetsmuren som Israel til slutt så seg tvunget til å bygge på Vestbredden, var det eneste virkemiddelet som klarte å demme opp for bølgen av selvmordsbombere som strømmet inn over Israel gjennom hele 90tallet. Etter at Israel forlot Gaza ved å ta ut alle bosettere, ble Israel angrepet natt og dag med et ustoppelig bomberegn fra samme område. I løpet av denne tiden måtte så mange som opp til én million israelere tilbringe store delen av sine liv i tilfluktsrom. Til slutt, i januar 2009, slo Israel tilbake, og den massive bombingen ble stoppet. Hver gang Israel forholder seg rolig, begynner bomberegnet fra Gaza igjen. En palestinsk araber står fritt til å bosette seg hvor som helst i hele Israel, mens en israeler (les her: jødisk), ikke har tillatelse til å besøke en by på det palestinske området. Israelske universiteter og høyskoler er fulle av palestinske studenter som nyter full frihet i alle henseender. I israelske fengsler sitter det tusenvis av arabisk-palestinske terrorister. De har samme rettigheter som israelske borgere, inkludert ettersyn av blant andre Røde Kors og innsyn for alle humanitære organisasjoner. I Gaza har en israelsk fange sittet fengslet i fire år. På disse årene har ingen fått besøke ham, og ingen humanitære organisasjoner har fått noe innsyn. I israelske sykehus arbeider palestinske leger, overleger og avdelingsledere. Det fins også hundrevis av palestinske advokater som arbeider i Israel. Selv flere dommere høyt oppe i det israelske rettssystemet er palestinere. Både innenfor israelsk politi og i det israelske militæret kan man finne palestinske arabere høyt oppe i stillingshierarkiet. I det israelske parlamentet Knesset, sitter det fem arabiske palestinere. Som fullverdige medlemmer av Israels demokratiske parlament, nyter disse sine demokratiske rettigheter ved å støtte noen av Israels verste fiender, nemlig Hizbollah, Hamas og Iran. Det fins ikke ett eneste muslimsk land som er i nærheten av å kunne tilby palestinske arabere muligheten til å nyte demokratiske rettigheter og frihet, slik Israel gjør. I den muslimske tro blir verden delt opp i muslimer eller demi-status. Dette begrepet brukes på alle som ikke er muslimer, og gir dem automatisk lavere rang. I muslimske land innebærer denne statusen en potensiell livsfare. Se på forholdene som mange kristne lever under der. I muslimske land er også apartheid mot kvinner en del av samfunnsstrukturen, lovverket, politikken og religionen. Hvis Israel gjør det som europeisk presse og FN krever, nemlig å legge sine grenser tilbake til 1967-grensene og ellers gi de arabiske palestinere alt det de krever, vil jeg tro at alle blir glade og fornøyde. Det eneste landet som ikke vil få oppleve denne gleden er Israel, som ikke lenger vil ha noen mulighet til å beskytte seg. Moshe Dagan Fagbladet 4/2010 > 51 fbaargang2010 fbseksjonKON