PORTRETTET > Paul Curran – Blodet som spruter, prinsens svik og Rusalkas tause skjebne angår oss. Så vanskelig det er å finne de riktige ordene. Ikke minst når du er tenåring er det umulig å ordlegge følelser og behov. Musikken forteller ofte mer enn ord. Dette forstår ungdommene, sier han på sitt lavmælte, intense vis. Og har fanget oss, som han griper både unge og gamle på de mange reisene rundt i Norge. HAN VET MYE om å være ung, hjemløs og søkende. Etter at han ble kastet ut hjemmefra, haiket han til London. Til jobb i billettluka på teater, og ballettskole. Og danseoppdrag rundt om i verden. Så tar hans egen libretto en ny dramatisk vending. Hoften vrir seg ut av ledd i en høy spagat. Foran publikum faller Paul rett i gulvet. Dansekarrieren er over. Men han gir seg ikke, han fortsetter å ta regien over eget liv. Han går på teaterskole i Australia, og reiser fra scene til scene over hele operaverden. Han bygger sitt ry som regissør. 45 ÅR GAMMEL blir han hentet til sin første faste stilling – som sjef for operaen i den hvite bygningen i Oslo. – Hele verden kjenner dette bygget, sier han stolt. – Men det må fylles med innhold for å løfte seg fra å være en nasjonal scene til å bli en internasjonal opera. Målrettet skaffer han verdensstjerner til Norge. Og elsker de operaansattes visjon «Vi skal gjøre livet større». Han er overbevist om at musikk er livsnødvendig, og at han kan utvide alles liv. Han er litt overrasket over at han er blitt rikskjendis. Men er begeistret for nordmenns forhold til sine kulturhus, ikke bare i Oslo, men over hele landet. – Dere eier dem. Alle bryr seg, de er betalt gjennom alles skatt. TROSS DEN VELLYKKEDE karrieren føler Paul Curran seg mislykket på ett område – kjærligheten. Han har selv en idé om hvorfor det går galt. – Jeg har kanskje alltid sett etter en passasjer. Kanskje jeg heller skal finne en annen sjåfør å kjøre sammen med, sier Paul Curran og smiler. RYKTET SIER AT HAN er litt hissigere enn den norske normalen. Men også omgjengelig. Noen sammenligner ham med en terrier fra Skottland. En liten hvit Jack Russel, som beskrives som en stor hund i en liten kropp. Uredd og utholdende. Som øyeblikkelig vil ta ledelsen i hjemmet. Men også en selskapshund dersom den får nok mosjon og ikke minst hjernetrim. Alle er enige om at han er hardt arbeidende og forventer mye av andre, men enda mer av seg selv. Opera er krevende. Tannhäuser har innpå 20 sceneskift de første tre minuttene. En riktig nøtteknekker både for dem foran og bak scenen. Curran begeistrer og inspirerer – og krever absolutt disiplin av alle med- arbeiderne. Etter enda en lang og slitsom økt er det tid for å ta kvelden. – Go home and rest, but not relax. Gå og hvil, men ikke slapp av. Det nytter ikke å stille opp igjen i dvalemodus. Neste arbeidsøkt skal alle, også Fagforbundets medlemmer, stille på samme høye konsentrasjonsnivå som før pausen. – Hva er ditt forhold til fagforeninger? – Jeg er oppvokst med sterk tro på fagbevegelsen, faren min var tillitsvalgt på verftet. Den er absolutt nødvendig. Den skal beskytte medlemmene og bedriften. Hvis du sliter i et slaveregime, er det umulig å øke eller forbedre produksjonen. PÅ MORENS DØDSLEIE for fire år siden, reiste han tilbake til Glasgow. Han hadde lenge følt et savn etter sine foreldre. Men greide ikke å få kontakt. 26 år er gått siden de sist så hverandre. Mor og sønn. En fugl har fortalt at faren en gang har sagt til noen at han er stolt av sønnen. Men far har aldri tatt kontakt. Nå vil Paul besøke sin døende mor på sykehuset. Han forventer ingenting. Men noe mangler i livet; det vil han ta tak i for sin egen del. I korridoren støter han på far. Idet de får øye på hverandre, begynner faren å gråte, og isen er brutt. Siden møtes de jevnlig til også faren dør. Hvorfor var dette så viktig? Han mener fortsatt at moren og faren var så følelsesmessig umodne at de aldri skulle fått barn. – Jeg savnet å ha dem i livet. Jeg hadde et valg; alle har et valg. Jeg bestemte meg for å legge bort det gamle og ikke forvente noe. – Hvorfor? – Jeg har sett for mange mennesker bære mørket inni seg, sier Curran. Igjen dette overbevisende blikket. – Jeg er en grunnleggende glad person. Det vil jeg ikke forstyrre. 22 > Fagbladet 5/2010 fbaargang2010 fbseksjonKIR