KRONIKK lenger. Det er flott. Men er det sannsynlig at behovet for helsetjenester reduseres hvis folk lever lengre og blir eldre? I RAPPORTEN HAR VI også analysert utviklingen for våre lokalsykehus. De siste årene er seks lokalsykehus lagt ned. Det er konkrete planer om nedlegging av ytterligere seks. I tillegg florerer det med planer i alle helseforetak om en langt større sanering. I sin kommentar til vår rapport benekter statssekretær Roger Ingebrigtsen i Helsedepartementet at lokalsykehus legges ned. Samtidig uttaler han at rapporten tar feil i påstanden om at seks lokalsykehus er nedlagt. Bare fire av de nedlagte var lokalsykehus. Statssekretæren gjentar så at i henhold til Soria Moria skal ingen lokalsykehus nedlegges. Dette er forvirrende tale. Hva skjer med politikeres troverdighet når de uttaler seg slik? Med veksten i behovet for spesialisthelsetjenester for eldre og kronikere, er det vanskelig å forstå den planlagte nedbygging av velfungerende lokalsykehus. Vi vet også at dette vil utløse omstruktureringskostnader i mangemilliarderklassen uten at det tas med i vurderingene. Jeg forstår ikke at politikere som står ansvarlig overfor befolkningen som har valgt dem, lar dette skje uten en omfattende vurdering av konsekvenser for økonomi, kvalitet og tilgjengelighet til spesialisthelsetjenester. De overlater beslutningene til foretaksstyrer som skal vurdere virksomheten ut fra foretakets interesser og bedriftsøkonomiske kriterier og noen bestillinger fra Helsedepartementet. De nye styrene er ikke ansvarlig overfor befolkningen som finansierer og mottar helsetjenestene. De er bare ansvarlig overfor eieren. SELVSAGT ER DET forbedringsmuligheter i vår helsesektor, og selvsagt må det samhandles og samarbeides. Vår konklusjon er at den veien ikke er store strukturreformer. De er hovedproblemet for effektivitet, har utløst større samhandlingsproblemer og kostnadsøkninger til konsulentbruk, kontrollregimer og omstillinger. Bedriftsøkonomisk styring, som i helseforetaksreformen, svekker samarbeid og samhandling. Samhandlingsreformens økonomigrep – å gi kommunene et slags bestilleransvar for spesialisthelsetjenester – legger til rette for utvikling av en bestiller–utførermodell for helsetjenester. Det offentlige ved kommunen ivaretar bestillerfunksjonene, mens helseforetak – offentlige og private – konkurrerer om å levere tjenestene. Det vil gi mer marked, men det er vel tvilsomt om utgifter til helsetjenester blir lavere og kvaliteten bedre, og særlig for dem med størst behov for tjenestene. Hovedalternativet til mer markedsstyring er å satse videre på den norske modellen for helsetjenester slik den ble utviklet før sykehusreformen i 2002. Der er de grunnleggende helsetjenester et felles velferdsgode. Det offentlig har forsyningsansvaret, tjenestene finansieres i fellesskap, fordelingen skjer ut fra medisinske behov og styres av personer valgt av befolkningen. I et slikt system skapes forbedringer ved å utvikle institusjoner, ta i bruk moderne utstyr og medisiner og satse på medarbeiderne på alle plan i førstelinjen som yter helsetjenester enten det er på høyspesialisert nivå, i lokalsykehus eller kommunehelsetjenesten. Fagbladet 5/2010 > 53 Illustrasjon: Per Ragnar Møkleby fbaargang2010 fbseksjonKON