står i resepsjonen. Denne gangen med et fat fullt av mat hans kone har laget. – For office, smiler han. – You good people. My wife cook for you. – So it’s not you who cooked, spøker en annen kvinnelig beboer idet hun går forbi. Begge ler. Neste morgen møter jeg ham igjen på miljøarbeiderrunden på huset. – Hei, du bra? spør han meg. – My wife wants to wash cloths, but no machine. Since two days no machine. How four families and many single people share two washing machines, fortsatte han. – Det kan vi løse med en vaskeliste, er jeg i ferd med å si, men tenker plutselig på da jeg selv bodde i studentkollektiv, og hvor frustrerende jeg syntes det var ikke å ha tilgang på vaskemaskin når behovet oppsto. Da jeg arbeidet på mottak, tenkte jeg at mange av de utfordringene jeg møtte daglig kunne vært løst med en minimumsstandard for mottak, som minimumskrav for kvadratmeter per beboer, et definert krav til aktivitet for beboere og antall ansatte per beboer. Hvis familien hadde hatt et rom stort nok til å snu seg i, tilgang til eget kjøkken og bad, og hyppigere tilgang på vaskemaskin, ville det spart barnefaren for mange «aiaiai»-er og mye hoderisting, og kontoret for følelsen av maktesløshet. Men det rørende, og det som gjør at det er verdt å jobbe på mottak, til tross for bosituasjonen, er humoren og håpet beboerne alltid holder fast ved. Du har ikke vært på en skikkelig fest før du har feiret toårsbursdag på et asylmottak. Da pakkes fellesrommet fullt av beboere, musikken settes på maks og hijaber blir til magedansbelter mens alle bekymringer ristes ut på dansegulvet. GØY I GANGEN: Mange asylmottak er gamle sykehus, militærleire og hoteller, men barn vet å sette pris på og slå seg løs i de lange, nakne korridorene. Fagbladet 8/2010 > 37 Foto: Werner Anderson fbaargang2010 fbseksjonKIR