Håp og forsoning Femten år etter folkemordet begraves fremdeles døde som nylig er blitt identifisert. Den splittede befolkningen deler skjebne. Naboene i Srebrenica støtter hverandre. De legger fortida bak seg og retter blikket framover. Tekst: MARTIN ROSENGREN Foto: LARS NYMAN Hverdagsglede Mannen med bereten slår etter servitrisen med krykka. Hun vil ikke servere ham  kredittverdigheten hans har nådd bunnen. Krykka er kun en hårsbredd fra å treffe haka hennes, men hun blunker nesten ikke engang, i trygg forvissning om at han ikke slår for å treffe henne. Mannen med bereten er døvstum. Han måler opp en dram mellom tommel og pekefinger, og beveger hendene som om han fører en skje mot munnen. Han vil ha brennevin og mat. På røde rappet. Servitrisen rister på hodet igjen, men med et glimt i øyet.  Han der har godt med penger. Han vil bare drive litt gjøn med henne, hvisker en av de andre gjestene til oss. Leger gamle sår  Er dere fra Nederland? roper en lettere bedugget mann lengst borte i det ene hjørnet av restauranten. Det var nederlandske FN-soldater fra det underbemannede og sparsommelig utstyrte Dutchbatª som ikke greide å beskytte befolkningen under den bosnisk-serbiske offensiven de skjebnesvangre sommerdagene for 15 år siden.  De skjøt oss i ryggen, tsjetnikerne, roper den beduggede mannen,  og nå sitter jeg og skåler sammen med guttene deres. De er vennene mine. SKåL!  Har du mistet noen? Et fullstendig unødvendig spørsmål å stille. Alle har mistet noen i Srebrenica. Ofte finner kristne bosniske serbere og muslimske i sorgens Srebrenica VONDE MINNER: Ungdommen er framtida. Mange hus står fremdeles tomme. Overalt er det kulehull i fasadene. bosniere noe felles nettopp i det at de deler hverandres skjebne som innbyggere i denne istykkerrevne byen. Naboer støtter hverandre for å få hverdagen til å flyte lettere. Kan ikke hate et helt folk  De holder sammen og kjemper side om side, sier Emina Krzovi.  Det er svært rørende. De vanlige sivile som aldri bar våpen, var raske til å finne hverandre igjen etter krigen. Emina Krzovi er engasjert i flere prosjekter som skal gjøre det enklere for folk å ta seg tilbake til de avfolkede bosniske krigsområdene. Blant mye annet har hun jobbet med å etablere kommunale sentre for lokal utvikling i Srebrenica. Ved disse sentrene får de som velger å komme tilbake, hjelp med alt fra juridisk rådgivning til å forsøke å finne fast arbeid.  Befolkningen her retter heller blikket framover enn å tenke på fortida. I lengden blir det for tungt å hate et helt folk. Gjerningsmannen som gjorde det, har et navnª er et vanlig utgangspunkt i Srebrenica, sier Emina Krzovi.  Det gjelder general Mladi like mye som den enkelte soldat. Alle gjerningsmenn har et navn og bærer et personlig ansvar. Tatt på senga Mange bosniere har fortalt hvordan borgerkrigen tok dem på senga. Til tross for at folk fulgte urolighetene på tv, var det få som ante at massakrene og brannene skulle spre seg til deres egen by. De ble tvunget til å flykte til skogs, hals over hode, uten å få tatt med seg noe som helst. 46 > Fagbladet 8/2010 fbaargang2010 fbseksjonSAM