kapital. Fordi helseforetakene ikke skal ha overskudd og må holde budsjettene, blir det avgjørende å finne riktig balanse mellom investering og pasientbehandling. I perioden etter helseforetaksreformen har helseforetakene investert mye – totalt rundt 50 milliarder kroner. Følgene av dette er store avskrivninger som påvirker det økonomiske resultatet negativt. I lys av dette er det ikke underlig at underskuddene har blitt store, siden pasientbehandling er helseforetakenes primæroppgave og må gjøres uansett. Det tvinger fram en prioritering mellom mer eller mindre lønnsomme pasientgrupper. På grunn av konkurransen helseforetakene imellom, er det sannsynlig at investeringene som er gjort er knyttet til lønnsom pasientbehandling for det enkelte helseforetak, mens ulønnsomme pasientgrupper er taperne. Det påvirker nemlig framtidig inntjening. Jo større investeringer, jo større inntekt må helseforetakene ha for å unngå underskudd. Og det er et paradoks at investeringer, som jo er et gode, får slike konsekvenser. Mye står på spill når det gjelder velferdsstaten. Bruk av konsernmodell og lønnsomhetsregnskap for helsetjenester er helt klart politiske valg. Det er godt dokumentert at denne modellen svekker folkevalgt styring og demokratisk kontroll, og det er på høy tid å vurdere alternativer. Det tradisjonelle økonomistyringssystemet er utviklet spesielt for å ivareta formålet med offentlige tjenester, og gir derfor bedre og mer relevant beslutningsgrunnlag for politikere. Dette systemet bør derfor videreutvikles med utgangspunkt i det kommunale regnskapssystemet, som et alternativ til bruk for hele offentlig sektor, inklusive sykehusene. Fagbladet 9/2010 > 37 Illustrasjonsfoto: colourbox.com fbaargang2010 fbseksjonKON