Fokus Utfordringer i kommunikasjon og forståelse er stikkord for barnevernsarbeideres møte med ikke-vestlige brukere. Dette er likt for de engelske og norske barnevernsarbeiderne som vi har intervjuet, men i synet på barn og rasisme skiller de lag. Når barnevernet møter minoriteter Marit Skivenes Høyskolen i Bergen, forsker på barnevernssystemer i Norge, England og USA. Barnevernsarbeidere syns det er utfordrende å arbeide med etniske minoritetsgrupper, spesielt med ikke-vestlige. Ofte etterspørres mer kunnskap om ulike kulturer og praksiser. Det er ikke overraskende. Det er komplekst og utfordrende å arbeide med barnevern, og når barnet og familien har en fremmedkulturell bakgrunn, er det ytterligere en dimensjon som skal håndteres. Dette «ekstra» er en utfordring som interessant nok både engelske og norske barnevernsarbeidere opplever i møtet med minoriteter. Vi har spurt 28 norske og 25 engelske barnevernsarbeidere om deres erfaringer og refleksjoner omkring det å arbeide med etniske minoriteter. I begge land er språk og manglende forståelse av «majoritetskulturen» og samfunnet ansett som problematisk. Det å arbeide med brukere som ikke snakker og forstår majoritetsspråket, er vanskelig, kort og godt fordi man ikke kan snakke sammen. Dermed blir det vanskelig for begge parter å etablere en forståelse av situasjonen, av problemer og mulige løsninger. Tolk brukes, men det er krevende å arbeide med tolk, og det hender at tolkene ikke er kvalifisert eller trenet i barnevernsterminologi. Alt må planlegges og alt tar lengre tid. Og brukernes tilgang hemmes: Det er ikke bare å ringe til saksbehandler for å spørre om noe eller formidle en bekymring. Manglende forståelse av «majoritetskulturen» og samfunnet handler om kunnskap, men også om integrasjon og undertrykking. Barnevernsarbeiderne i Norge og England erfarer at minoritetsbrukere ikke har tilstrekkelig kunnskap om og forståelse av hva det innebærer å være norsk/engelsk. Barnevernsarbeiderne erfarer at minoritetsbrukere har oppfatninger om det offentlige systemet – og om dem – som hemmer samhandling og kommunikasjon. I Norge erfarer de at brukerne har lav tillit til barnevernet og kvinnelige saks- I begge land pekes det på forskjeller i oppfatninger om barneoppdragelse og synet på barn. Dette handler om at minoritetsforeldre utøver fysisk avstraffelse, og at de ikke bidrar tilstrekkelig som foreldre. Det siste var det primært de norske barnevernsarbeiderne som trakk fram. De uttrykker en sammensatt forståelse av hva barn trenger for å lykkes i det norske samfunnet. Barn har en tydelig plass i deres refleksjoner. De engelske arbeiderne er i all hovedsak opptatt av å trekke opp grensen mellom lovlig og ulovlig fysisk avstraffelse, og klargjøre at det ikke er lov å slå sine barn slik at det etterlater merke. behandlere. I England er de hovedsaklig opptatt av rasisme og undertrykking. De mener at minoritetsbrukere venter å møte et undertrykkende, «hvitt system» som forsøker å tvinge dem til å assimilere majoritetsverdier. Denne typen refleksjoner er knapt å finne blant de norske barnevernsarbeiderne. Norske barnevernsarbeidere er barnesentrert når de snakker om minoritetsbrukere. De uttrykker bekymring over at barna ikke lærer språket, at de ikke blir fulgt opp sosialt og på skolen, og at barna og deres livssituasjon ikke blir forstått og akseptert av foreldre og familie. Det kan dreie seg om at foreldre ikke følger opp barnet på skolen, 36 > Fagbladet 12/2010 «Jeg ser at norske barnevernsarbeidere har et forbedringspotensial på et viktig punkt – å se det etniske barnet.» fbaargang2010 fbseksjonKIR