Portrettet: Haddy N’jie skap, rett og slett fordi hun likte å lære. Og lyttet til Hamsun og Hemmingway på lydbok-øret. Det var ikke veldig kult. Hun hadde en tung pubertetsdepresjon som varte mange år. – Jeg hatet ungdomsskolen. I tenårene ville jeg så gjerne passe inn, men jeg fikk det ikke til. Ungdom er en vanskelig tid. Du vil være lik de andre, men føler deg så ulik og alene. Samtidig skal du ta så mange viktige valg. Jeg vil aldri være 14 år igjen. Tenåringen fikk brynt seg da hun valgte å begynne på en privat videregående skole i Oslo. – Det var et kultursjokk. Jeg kommer fra arbeiderklassen, og medelevene kledde seg i bukser til 3000 kroner. Det ble mange unyanserte diskusjoner. Og jeg satt på do og gråt. Sakte forandret det seg og jeg lærte å se menneskene bak. – Men jeg er veldig takknemlig for at jeg tidlig lærte å jobbe. Hun har reist på på turneer til ungdomsskoler i alle landets kroker. Noen skoler aner ikke at de kommer. Andre steder møter hun deilig forventning allerede i døra. – Når du kommer fra Østlandet, tror du det er sentrum. Jeg har skjønt at det avgjørende ikke er om det går 15 eller 500 elever på skolen, men om miljøet er sneversynt eller romslig. Jeg møter mange elever som trenger oppmerksomhet og inspirasjon, og ser at det er mange slitne lærere som ikke har mer å gi. Men jeg ser også ildsjelene som overfører kraft til elevene. Når vi ser Haddy på skjermen, strålende og velformulert, er det vanskelig å forestille seg at hun har stammet kraftig. Stammingen har hun også beseiret. Med hard jobbing og – med sang. – Ja, jeg stammet. Det var fryktelig, for jeg mente og ville si så mye. Jeg tok mye plass. selv hvordan hun skal definere musikken sin. Kanskje pop eller jazz, og er båssettingen egentlig nødvendig? Hun har gitt ut tre plater, med gode kritikker. Men ikke nok salg til å leve av. – Jeg er heldig som kan ha en annen jobb å tjene penger på. Musikken er mer sånn som spilles på NRK P2, sier hun med et smil. Blendahvitt. Hun nikker litt reservert undrende når jeg sier at en kollega påstår at hun er en av verdens beste stemmer i sin sjanger. Jeg vet ikke om hun blir glad eller sjenert. Samboeren Fredrik bestemte hun seg for allerede for 13 år siden. 18 år gammel visste hun at det var ham hun ville ha. – Han skjønte det fort. Når jeg er sammen med ham, er jeg nær meg selv. Det var også han som ga henne gitaren da hun sine vanskelige perioder, – Ja, jeg var rar. Det er greit å være rar, mener Haddy. – Alle er annerledes på sin måte, og livet er ikke smertefritt, det må du tørre å leve med. Du må bare finne din vei. Haddy N’jies spekter er bredt. Selv mener hun at alt handler om ett ord: formidling. Hun har valgt mange uttrykk for å formidle seg og sin kunnskap, sine tanker følelser og stemninger. Også via musikken. Hun vet ikke slet psykisk i en av som hadde gitt utslag i kraftig eksem. Hun trente på grep, og eksemen forsvant. I tillegg fikk hun gjennom ord og musikk gitt uttrykk for det dystre og tunge. Det gjør hun forsatt. Det er noe sterkt og sårbart i den uventet dype, melodiøse og litt raspende stemmen. Så leder hun oss ut i vinterlyset; der lar hun rutinert fotografen overta regien. Dette er en rolle hun kan. 22 > Fagbladet 1/2011 fbaargang2011 fbseksjonHEL