Enslige, mindreårige flyktninger
Mot alle odds
De kom til Norge alene og som mindreårige. I hovedstaden får mange hjelp og trygghet i sitt andre hjem, Bymif.
BYMIF
• Byomfattende senter for enslige mindreårige flyktninger (Bymif) ligger i Oslo og har eksistert siden tidlig på åttitallet.
• Senteret samarbeider med bydeler, skoler og andre. Halvparten av medarbeiderne har flerkulturell bakgrunn.
• Har seks leiligheter til bo- og omsorgstiltak, fire gruppefosterhjem med til sammen tolv plasser, et ordinært fosterhjem med to plasser og et bokollektiv med tre plasser.
BTekst: VEGARD VELLE Foto: ERIK M. SUNDT
yomfattende senter for enslige mindreårige flyktninger (Bymif) er romslig, åpent og lyst. På gulvene står høye planter i runde
potter. Det gjør også myke stoler og sofaer, hvor de unge kan plukke opp et av de mange ferske magasinene fra de lave bordene ved siden av. Rommene er utstyrt med fotballspill, bordtennisbord og datamaskiner. På veggene henger kunst og kart.
Her møter de trygge voksne som har skolefaglig kompetanse og som behersker ulike morsmål. Her får de mat, hjelp med leksene og tilbud om overnattingsturer i feriene. Mange flyktningbarn tilbringer hverdagen her fra klokka to til halv åtte. Hit kan de komme tre dager i uka.
– Dette er et billig, forebyggende tilbud. Alternativet, ikke å få barnet gjennom skolen, er dyrt for samfunnet, mener fagkonsulent Marit Braastad.
Respekt
– Behandler du ungdommene med respekt, får du respekt tilbake. Vi opplever så å si aldri hærverk eller skribling på doene. Heller ikke bråker ungdommene med hverandre, selv om de har vært gjennom mye, forteller Marit Braastad.
Hun har jobbet med mindreårige flyktningbarn i en årrekke.
– Jeg har vært her i evigheter, men lærer stadig noe nytt. Blant annet at det er utallige måter å være menneske på.
Traumatiske historier
Ungdommene som oppsøker Bymif har høyst forskjellig bakgrunn, men alle har oppholdstillatelse. For tida er de fleste fra Afghanistan, Eritrea, Somalia og Sri Lanka.
Felles for barna er at de ikke har noen foreldre i Norge. Flere har reist fra land i krig og konflikt. De kan ha opplevd en traumatiserende atskillelse fra familien og en lang, fæl flukt. Derfor lever de ofte med savn.
Mange av barna bor hos en onkel, tante eller eldre søsken, som forbarmer seg over slektningen fra hjemlandet.
Ikke lett å forstå Norge
Ikke sjelden er flyktningbarna forvirret i møte med et helt nytt samfunn, og de sliter ofte på skolen. Noen er gode i norsk, andre er på nybegynnerstadiet. Enkelte har ikke skolegang fra før.
– Jeg spør: Har du lest i skolebøkene? Da svarer de gjerne ja, men at de ikke forstår noen ting. Bøkene er tunge og fylt med ukjente ord, forteller Braastad.
Enkle begreper, som fiende eller gjeld, er nye. Leksehjelperen setter seg ned med ungdommen, tegner, forklarer, slår opp og peker på globusen.
– Hvis jeg spør om de forstår det nå, etter at vi har gått gjennom leksen, svarer de
TOSPRÅKLIG: Leksehjelper Farhiya Ommer hjelper gjerne flyktningbarna på arabisk.
16 > Fagbladet 6-7/2011
fbaargang2011 fbseksjonKIR