Fokus Mange såkalt yrkeshemmede opplever at arbeidsgivere ikke har tillit til dem som potensiell arbeidskraft, og at de har små sjanser til å nå fram i konkurransen om ledige stillinger. En mer inkluderende tilnærming kan være veien å gå for å få flere i jobb. Inkludering fremmer arbeidsdeltakelse Øystein Spjelkavik Sosiolog og forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet i Oslo. Han har siden tidlig på 1990-tallet jobbet med forskning og utvikling knyttet til temaet inkludering i det ordinære arbeidslivet. All attføringsvirksomhet har som mål å styrke arbeidssøkerens muligheter på det ordinære arbeidsmarkedet. Hovedtilnærmingen i tradisjonell attføring er «opprustning»: Skal det bli aktuelt med en vanlig jobb, må brukeren først rustes opp eller kvalifiseres, slik at individuelle forutsetninger matcher arbeidslivets krav. Ifølge OECD er Norge det landet i verden som bruker mest penger på «opprustningstilnærmingen». Tilnærmingen forutsetter fagkunnskap om den enkeltes problemer og om hvordan disse problemene kan løses, slik at brukeren kan bli en konkurransedyktig arbeidssøker. Tilnærmingen bygger på en medisinsk behandlingsmodell, og er utformet som en trinnvis prosess over lengre tid fram mot en inntreden i ordinært arbeidsliv. Ressursinnsatsen (økonomisk og faglig) ligger i det å forberede og kvalifisere den enkelte, og oppfølgingen avsluttes ved jobbstart eller kort tid etter. Ulike aktivitets-, omsorgs- og opprustningstiltak foregår utenfor det ordinære arbeidslivet, og tanken er at brukeren skal utvikle seg i trygge omgivelser før utplassering eventuelt blir aktuelt. «Vi skynder oss langsomt» og «ting tar tid» er utrykk som ofte benyttes av støttepersonell. Tilnærmingen kan gi både høy brukertilfredshet, økt aktivitet og forbedret livskvalitet. Sysselsettingseffekten er likevel svært usikker, og tilnærmingen skaper lett motsatt effekt – som økt segregering, isolasjon og stigma. Dersom vi ønsker flere ut i ordinær jobb, tilsier internasjonal kunnskap at vi må utvikle tilbud som i langt større grad bruker ordinært arbeidsliv som attføringsarena. Det betyr at innsatsen flyttes fra skjermede treningsarenaer til alminnelige arbeidsplasser. En slik tilnærming legger til rette for mestring i reelle arbeidssituasjoner. sering i en jobb som matcher arbeidssøkerens aktuelle preferanser og kompetanse, og utplasseringen forstås som begynnelsen snarere enn slutten på en attføringsprosess. Eventuell helserelatert behandling og omsorgstiltak foregår parallelt med arbeidsinkluderingen. Fordi tilnærmingen også vektlegger oppfølging av arbeidsgiver og arbeidsplass, øker sjansen for at arbeidstilknytningen varer ved. Den ensidige vekten på sosialfaglig kompetanse har ført til at vi i dagens attføringssystem mangler arbeidsmarkedsfaglig kompetanse og allianser med det ordinære «Den ensidige vekten på sosialfaglig kompetanse har ført til at vi i dagens attføringssystem mangler arbeidsmarkedsfaglig kompetanse og allianser med det ordinære arbeidslivet.» Læring og utvikling er en relasjonell prosess, som i arbeidsinkluderende sammenheng gir best effekt i normal samhandling på en arbeidsplass, ikke på forberedende kurs eller skjermede arenaer. Hovedprinsippet er rask utplas- arbeidslivet. Mange arbeidsgivere frykter omkostningene som økt inkludering kan medføre. I den inkluderende tilnærmingen skal faglig ekspertise motvirke denne frykten og bidra til å redusere risikoen. Inkluderingsfaglig opp- 36 > Fagbladet 10/2011 fbaargang2011 fbseksjonKON