32 > Fagbladet 11/2011 Noen banker på døra, og inn kommer en eldre kvinne. Siri Porsanger er nærmeste nabo til Karasjok helsesenter, og hun dukker gjerne opp når det er liv i gammen. Kristine Gaup Grønmo inviterer henne inn og over til skuvsenga. Her setter hun seg ved siden av gjesten på det myke saueskinnet og legger armen over skuldra hennes. De er gamle kjente, og møtes ofte til en liten prat. Et terapeutisk tun Gammen er en av flere tradisjonelle møtesteder på det samiske tunet utenfor helsesenteret i Karasjok. Vedovnen i hjørnet, skuvsenga langs veggen, matbordet i midten og kofter, luer og skaller som pryder veggene, gjør gammen til et hjemmekoselig møtested. – Jeg visste hvordan det skulle bli, sier Kristine, prosjektleder for Nasjonalt utviklingssenter for sykehjemstjenester til den samiske befolkningen. Tunet skulle ikke stå som et museum over forgagne tider, men være et levende sted med varierende aktiviteter året rundt. Og her skulle ikke bare være velduftende blomster, men bærbusker og vekster som hører til i naturen som beboerne alltid har beveget seg i. En terapeutisk hage er noe mer enn en sansehage. En terapeutisk hage stimulerer ikke bare sansene, men også til aktivitet. Poteter skal settes og høstes, og ripsene skal plukkes. Fisken som dras opp fra elva, skal sløyes og steikes. Og veden skal hogges og sages. Ergoterapeuten Ragnhild Kildedam Maurstad forteller at hun selv hører til en slekt av landbrukssamer, mens Kristine ble født og er oppvokst i en flyttsamefamilie. – Men det er langt mer som er felles enn som skiller, sier Ragnhild. De omtaler seg selv spøkefullt som kulturmødre. De finner lojal støtte i hverandre for å videreutvikle den samiske tilhørigheten hos barn og unge rundt helsehuset. Fører tradisjonene videre Snart får de tre kvinnene selskap i gammen av fire av beboere fra sykehjemmet, som er en del av helsehuset. Deretter av en skoleklasse med ti-åringer. De gamle behersker matkunster som de med stolthet lærer bort. I dag er det blodpannekaker som står på menyen. Eimen av reinsdyrblod siver fra gryta som flyttes fra vedovnen til bordet foran barn og gamle. De er alle klar til innsats. Med hver si sleiv i hånda følger elevene med på hvordan den eldre mannen gjør dette. Etterpå får de selv mulighet til å forme og steike blodpannekaker. Og så skal de bake glokaker, tradisjonelle samiske hvetebrød, som lages i gryte. Rykende ferske med smeltende smør oppå. Barna har vært her før. Her har de laget andre mat- Gamle og unge er sammen om matlaging, vedhogst og salmesang. Miljøtiltak på sykehjemmet i Karasjok styrker den samiske identiteten til beboerne, samtidig som kulturen overføres til nye generasjoner. Tekst og foto: KARIN E. SVENDSEN fbaargang2011 fbseksjonHEL