Tilbakeblikk Tekst: ARNSTEIN HØLMEBAKK «Æusjen» Johannessen Visst var Eugen Johannessen demokrat; han rettet seg etter flertallet når vedtak var fattet. Men den som motsa ham for åpen scene, burde helst ha sterke nerver. En gyllenbrun fristelse «Spis meg», sa den. Sjokoladeplaten i kjøkkenskapet lå der og snakket til meg. Problemet var ikke bare at jeg ikke burde spise den, men den var ikke min. Det var kjæresten som i et forsøk på å gjemme en sjokoladeplate til en regnværsdag, hadde stuet den vekk øverst i kjøkkenskapet. Jeg mener selv jeg har god moral. Jeg gir blod, blinker ut av rundkjøringer og sniker ikke i køen. Men selvrettferdigheten begynte for alvor å sette inn. Den begynner snikende. Som en smidig skogskatt smyger den seg inn i underbevisstheten og starter arbeidet med å overbevise meg om at det kanskje ikke er så ille å smake bare én liten bit. Brått fins det knapt annet enn gode grunner til å sette tennene i denne mørke fristelsen. Varselbjellene ringer mens jeg henter ned herligheten. Minutter senere står jeg midt på kjøkkengulvet med sjokolade i munnvikene og kjenner hvordan hodet er i ferd med å forlate psykosen. Mens skyldfølelse og pill råtten samvittighet henger tungt over skuldrene, roter jeg fram en tjuekroning. Grei kompensasjon, tenker jeg. Men det er vel neppe det økonomiske tapet min kjære vil reagere mest på når han en dag stikker hånda opp i skapet for å finne sin gjemte skatt. En forklaring er på sin plass. På en liten papirbit skriver jeg et sitat av Judith Viorst, som på alle måter kan forklare uhellet langt bedre enn meg: «Strength is the ability to break a chocolate bar into four pieces with your bare hands – and then eat just one of those pieces.» Han burde uansett visst bedre. Det er tross alt ikke første gangen dette skjer. Martine Grymyr Einar Gerhardsen kalte ham sin første politiske læremester fra kampårene etter 1. verdenskrig. De sto sammen om å erobre Veivesenets Arbeiderforening, som siden ble deres maktbase i både parti og fagbevegelse. Landsfaderen hevdet også at dette vennskapet ga ham fast grunn under føttene, og at Eugens liv var ett med parolen som står på så mange av fagbevegelsens faner: Gjør din plikt og krev din rett! standsarbeidet under krigen, er imidlertid noe de færreste kjenner til. Etter at Gerhardsen ble arrestert av tyskerne, overtok Eugen som formann i DNAs illegale sentralstyre. Den uanselige «Eugenbrakka» i Bjerregaardsgate, som han Mens kameratens karriere som forbundssekretær for kommunearbeiderne ble kort før han gled inn i politikken for godt, ble Eugen Johannessen lenge i fagbevegelsen. Etter flere perioder som leder av fagforeningen, var han også landsmøtevalgt til forbundets forretningsutvalg fra 1925 til 1935. EN KJEMPE: Det skulle ofte gode nerver til å trosse viljen til Eugen Johannessen (1892–1975). bestyrte som oppsynsmann i veivesenet, ble snart et viktig senter i motstandsarbeidet. Dit kom så vel representanter for hjemmefrontledelsen som kurerer fra Stockholm og utvekslet instrukser og informasjon. I denne rollen var Eugen etter regjeringens anmodning også en tid i London, der han hadde samtaler med Kongen og statsministeren. Eugen var forbannet over defaitismen til flere av eksilministrene, som på det tidspunkt ikke hadde noen tro på Eugen kom tidlig med i den innerste kretsen rundt Martin Tranmæl. Friluftsmannen Tranmæl savnet Bymarka ved Trondheim da han kom til Oslo, men gjennom turgjengen rundt Eugen, Einar og Torbjørn Henriksen tok han Nordmarka i bruk. I skogene nord for Oslo, der Eugen var oppvokst og kjente folk på hver plass, ble det knyttet politiske nettverk som kom til å prege både Kommuneforbundet og rikspolitikken i mer enn 50 år framover. Blant eldre mennesker som ennå forbinder noe med navnet Eugen Johannessen, er det nok helst politikeren som står sterkest i minnet, selv om han hele livet var tett knyttet til fagbevegelsen. Fra tidlig på 1930-tallet ledet han Oslo Arbeiderparti i nesten to tiår, og satt i sentralstyret enda lenger. Den sentrale rollen han spilte i mot- at Arbeiderpartiet ville komme i virksomhet etter krigen: «En kveld i London gikk jeg i fire timer gjennom gater og parker og snakket med Nygaardsvold. Vi gikk så han svetta!» skrev Einar Gerhardsen senere om denne reisen. Eugen mente at flere i regjeringen «så så svart på all ting at det var til å bli sjuk av. Jeg måtte bruke all min overtalelsesevne for å overbevise dem om at de tok feil». «Æusjens» liv var gjennomsyret av den bevegelsen han var født inn i, og han var en kjempe i mer enn en forstand. Hans samtidige beskrev ham gjerne som en svær bjønn, med labber som en tungvektsbokser kunne misunne ham. Godmodigheten selv, sa hans nærmeste, mens andre lett kunne forveksle hans brummende meninger med en ordre. Fagbladet 12/2011 > 65 Arkivfoto fbaargang2011 fbseksjonHEL