¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇhadde den bredeste og mest samlede koalisjonen bak seg. Republikanerne måtte igjennom en opprivende nominasjonsstrid for å få en presidentkandidat, og fremsto også senere ofte som et sterkt splittet parti. Det forble et problem for Mitt Romney som utfordrer. Demokratene sto som parti derimot godt samlet bak presidenten og regjeringen sin, og gikk samlet til valgkamp selv om mange bar med seg ulike skuffelser. Det må også de rødgrønne partiene klare hvis de skal ha håp om å vinne. Det finnes i alle de tre rødgrønne partiene mange som ikke er fornøyd med hva deres parti har opplevd så langt. Litt satt på spissen, fins det fortsatt en gruppe i SV som ikke ønsker å være med i noen regjering, en gruppe i Sp som bare vil være i regjering med andre partier enn Ap og SV, og en gruppe i Ap som bare vil være i regjering uten noen andre partier. Motstanderne av regjeringssamarbeidet vil være i mindretall på landsmøtene til alle tre partiene, og kanskje ikke engang markere seg med proteststemmer der. Men hvis de kommer frem i mediene senere i valgkampåret, eller reagerer med ikke å ville drive valgkamp, blir veien frem til gjenvalg enda lenger for de rødgrønne. Splittelse av opposisjonen som sår tvil om de er et realistisk alternativ, er det beste kortet regjeringspartiene i Norge har på hånden nå. Fagbevegelsen står langt sterkere i Norge enn i USA, og kan gjøre større utslag i mobiliseringskampen her. Det kan være godt nytt for de rødgrønne. Det gjenstår å se hvor stor frustrasjonen og uroen over EU-direktivene er blitt i fagbevegelsen, og hvilke utslag det vil gi seg for mobilisering og innsatsvilje der. Det er selvsagt store forskjeller på Norge og USA. Norge er et lite land med rekordstort overskudd på statsbudsjettet, mens USA er en supermakt med rekordstort underskudd. Det dreier seg om et presidentvalg med to store partier i USA, og et parlamentsvalg med sju partier i Norge. Høyres Erna Solberg har langt mer politisk erfaring, og fremstår som en langt sterkere utfordrer enn Mitt Romney i USA. Likevel har vi på 2000-tallet sett noe av den samme utviklingen i Norge, med polarisering rundt de realistiske regjeringsalternativene og stadig færre sentrumsvelgere mellom dem. Og det er altså flere lærdommer de rødgrønne bør merke seg fra presidentvalget i USA 2012, som kan gi dem håp om gjenvalg også i 2013. Fagbladet 1/2013 > 53 Illustrasjonsfoto: Reuters fbaargang2013 fbseksjonKIR