¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇrer jeg meg også her for strømstans og vannmangel. Jeg må minne meg selv om at jeg befinner meg i det normale Europa. Menneskene rundt meg tar ting for gitt. En kvinne irriterer seg over at toget er forsinket. Jeg prøver høflig å minne henne om hvor heldig hun er, ved å si: Madame, vær glad for at du har et tog som virker, en regjering som beskytter deg, et godt helsesystem og ingen bekymringer om elektrisitet, vann eller gass til matlaging, mens andres frihet er begrenset, de lever fra måltid til måltid, fra den ene dagen til den neste uten å vite hva den vil bringe.ª Jeg skal fra Paris til Amsterdam. Jeg går på hurtigtoget, og får sms- varsling som ønsker meg velkommen til Nederland. Jeg skulle ønske at det var slik for menneskene i Gaza også, for de mange hundre ungdommene som graver tunneler under grensen for å bedre livet for 1,7 millioner palestinere i verdens tettest befolkede område. Gaza, der jeg ble født og oppdratt, er hjemmet jeg alltid savner når jeg er borte. Ikke på grunn av den vedvarende konflikten som når som helst kan eksplodere, men fordi vi har hjertene våre der, uløselig knyttet til dette fødestedet. Om ikke på grunn av familien, så fordi det er en del av oss, vår kultur og identitet, og fordi vi ikke vil forlate nasjonen som lever i vårt indre. INNESPERRET: Palestinske barn ber om at verdenssamfunnet bidrar til å få en slutt på Israels okkupasjon i Gaza. Det er virkelig no place like homeª. Og heldigvis er spillereglene i ferd med å endre seg også for palestinere. Etter den arabiske oppvåkningenª eller vårenª  uansett hvor mye den har distrahert medienes oppmerksomhet fra palestinernes sak  har kunnskap om den arabiske verden nådd ut til folk som tidligere var uvitende eller ikke brydde seg noe særlig om en arabisk nasjon under okkupasjon og i total desperasjon. Nå samhandler disse menneskene med fornyet interesse og støtte takket være sosiale medier, og involverer seg i arabiske menneskerettigheter. Selv om det begynte med interesse for Tunisia og deretter Tahir-plassen, har regimets is så smått begynt å tine også i Palestina. Fagbladet 9/2013 > 57 Foto: Mohammed Omer fbaargang2013 fbseksjonKIR