¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇFokus ¸ˇBarn med atferdsvansker skaper store utfordringer både hjemme, i barnehagen og på skolen. Det viktigste vi kan gjøre for å hjelpe disse barna, er å bygge opp selvfølelsen deres. Heller ros enn straff ¸ˇ¸ˇOve Heradstveit Psykolog, Hjelptilhjelp.no Hva er atferdsvansker? Alle barn har til en viss grad atferdsvansker. Det vil si, de er ikke ferdig oppdratt, og de utfordrer de voksnes grenser til stadighet. Toåringer er de mest atferdsvanskelige som fins: Her ligger det i naturen at de gjør mer eller mindre akkurat som de vil, og de er helt avhengig av tydelige voksne som både setter grenser for barna og som får barna til å føle seg sett, verdifulle og anerkjent som de er. Noen barn har en vanskeligere atferd enn barn flest. Mye ligger i barnets medfødte personlighet. Der noen barn er enkleª å regulere, er andre barn så kompliserte at både foreldre, barnehageansatte og lærere mer enn e
n gang kan bli fullstendig oppgitt. Atferdsvansker har imidlertid ikke bare med barnet å gjøre. Barnets atferd vil alltid variere ut fra hvor godt andre mennesker (og i særlig grad voksne) samhandler med disse barna, og i hvor stor grad de voksne klarer å møte barnet på en måte som er bra akkurat for dette barnet. Hva er til hjelp ved atferdsvansker? Det aller viktigste foreldre og voksne kan gjøre, er å akseptere at barnet på en grunnleggende måte er som det er, og samtidig finne veier til å hjelpe barnet til å fungere best mulig. I møte med de atferdsvanskelige barna skal vi huske at de tøffeste blant oss gjerne er de mest ynkelige på innsiden. Når barn og unge har atferdsvansker, er det ingen tvil om at de selv lider under dette, hvor mye de enn måte prøve å skjule det. Som filosofen Søren Kierkegaard har poengtert, er det viktigste ved all hjelpekunst å finne den man skal hjelpe der han/hun er, og begynne der. Da må vi evne å se lenger enn til det ytre. Vi må se lenger enn til barnets eller ungdommens atferd. Vi må se på innsiden av den andre! Og da oppdager vi at det ofte er snakk om en selvfølelse som ikke er god. å hjelpe atferdsvanskelige barn må derfor alltid være noe mer enn å sette opp tydeligere regler eller være mer autoritær. Det må innebære å Vi bør bli flinkere til å ta dem på fersken i å gjøre noe bra.ª finne metoder som også forbedrer barnets eller ungdommens tanker om seg selv, deres tro på å kunne lykkes og deres motivasjon for og ønske om å samarbeide med andre. Et viktig grep for å bygge selvfølelse hos barn og unge, er å skape gylne øyeblikk. Ifølge spesialpedagog og forfatter Lisbeth Iglum Rønhovde dreier det seg om å designe øyeblikk som etterpå kan roses. Rønhovde trekker fram eksempelet med en autistisk ungdom som alltid ble kjørt til skolen med taxi. Men i stedet for å gå inn på skolen, sprang han til en buss som kom til skolen like etter. Med denne bussen kom den gamle bibliotekaren, og hver dag fikk ungdommen hjelpe henne med å bære veska og følge henne inn på skolen. Med andre ord  ungdommen designet selv en situasjon hvor han ble verdifull. Hvor han fikk være noe for en annen, og som fikk ham til å føle seg viktig. Det er slike gylne øyeblikk vi som voksne må skape for de atferdsvanskelige barna og ungdommene  øyeblikk der de gleder seg over å være noe annet enn et problem. Vi må som voksne lære oss å velge våre kamper med omhu. Mange kamper bør vi la ligge. Evner vi ikke å velge bort noen kamper, er vi i realiteten i en fighter-relasjonª, og den er som skapt for å gjøre atferdsvanskene verre. å nedkjempe barnet er ikke veien ut av atferdsvanskene. Riktignok er det noen kamper vi ikke kommer utenom. Når barnet oppfører seg på måter som går ut over liv og helse, må de voksne overta kontrollen, selv om det fører til massive raseriutbrudd. Når ¸ˇ36 > Fagbladet 10/2013 fbaargang2013 fbseksjonKIR