I Litauen kaster katolske kors lange skygger av skyld og skam over menneskehandelens ofre. Verst er det når de vender hjem etter å ha blitt tvunget til å selge sex i land som Norge. Tekst og foto: BÖRGE NILSSON/Textra Skygger av U U nder korsene ved pilegrimsmålet Caritas’ verneboliger og er inne i Korshøyden utenfor ••iauliai, Li-en kritisk fase. Justina skal sjekke at tauens fjerde største by, forteller Irma ikke gjør noe dumt, og hjelpeskyldstudenten Justina Tinteryte om henne med praktiske ting. hvordan religiøse fordommer går ut over dem som rammes av prostitusjon og menneskehandel: «De vil det nok selv.» «De er horer.» Justina er frivillig i den katolske hjelpeorganisasjonen Caritas. Hun har selv møtt fordommer hos venner og kjærester, som mener at hun ikke burde bruke tid på prostituerte. Horer er horer og blir aldri noe annet, sies det. Religiøse tradisjoner Justina er overbevist om at årsakene til befolkningens fordommer er å finne i landets dype katolske tradisjoner. Samtidig er det paradoksalt nok innenfor kirken ofrene kan få støtte. Avvisningen dukker først opp i neste ledd, i menighetene og samfunnet omkring. – Det er mest vanlige folk som fordømmer, ikke munkene, ikke prestene og ikke Caritas, forteller hun. Hjelpeorganisasjonen bærer hele ansvaret for å motarbeide menneskehandel i Litauen. Verken staten eller kommunene bruker mye tid eller penger på dette. Utbredt fattigdom Den utbredte fattigdommen på landsbygda og de store økonomiske og sosiale forskjellene gjør jobben enkel for menneskehandlerne. Det er de samme forskjellene som får titusenvis av litauere til å søke jobb i Norge. Det er enkelt å identifisere risikogruppene. – Sosialvesenet burde vie de mest utsatte familiene større oppmerksomhet, men kommunen gjør ikke alt den kan, forteller sosialarbeider Asta Lucinskiene i Caritas. Hun orienterer Justina Tinteryte i forkant av helgens innsats. Justina skal møte Irma på 22, som bor i en av og og Irmas historie er typisk for mange av ofrene. Som femtenåring havnet hun på barnehjem fordi foreldrene hennes drakk. Da ville halliker plassere henne i en leilighet her i ••iauliai, og skam de prøvde å få henne til å reise til Sverige for å jobbe på fabrikk. – Det hørtes ikke troverdig ut. Jeg fikk ikke vite noen detaljer om den fabrikken, så jeg trodde aldri på det, sier Irma. Dopet på fest Men det hjalp ikke å avslå tilbudene. Det siste Irma husker av en bursdagsfest for halvannet år siden, er to glass sjampanje. Hun våknet i et låst rom i Italia, uten pass og penger. To gutter forlangte at hun skulle kle av seg. Hun kjente igjen den ene av dem fra bursdagsfesten. Etter to voldtekter ble hun etterlatt alene over natta. Neste dag kom guttene tilbake. I nitida om kvelden ble hun tatt med til ei gate der hun skulle stå litt diskret i mørket. Andre jenter fulgte med så hun ikke skulle gå til politiet. I tre–fire dager hadde hun ti–tolv kunder per natt, til hun fikk veldig vondt i magen. Menneskehandlerne trodde ikke på at hun var syk. Så snart hun fikk muligheten, løp hun til nærmeste pizzeria og ropte på hjelp. Ved hjelp av oversettingsprogrammet på piz- Caritas’ Litauen-prosjekt Startet opp i 2001 på initiativ fra Renovabis, et tysk, sosialt misjonsfond innrettet mot Øst-Europa, ettersom mange ofre for menneskehandel i Tyskland kom fra Litauen. Har tolv sosialarbeidere på heltid og fem psykologer på deltid, og hjelper hvert år mer enn hundre ofre. Har kontorer i Kaunas, Panevè••ys, Klaipèda, ••iauliai og Marijampol. 50 < Fagbladet 3/2014  fbaargang2014 fbseksjonHEL